Guds kristne kirker

Trosbekjennelsen [A1]

(Utgave 1.0 19971223-19971223)

Denne bekjennelsen er et sammendrag av Bibelens standpunkt slik det ble hevdet av apostlene i det første århundret. På en tydelig og logisk måte gjenspeiler den Bibelens standpunkt, og består av sju kapitler. Kapitlene tar for seg spørsmål om Gud, Gud frelses plan, doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser, doktriner om Messias, ondskapens problem, kirken og Guds rike. Innledningen går inn på forskjellene mellom den moderne og den antikke kristendommen. Det er også et tillegg som beskriver utviklingen innen treenighetslæren.

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA

E-mail: secretary@ccg.org

(Opphavsrett © 1994, 1995, 1996, 1997 Christian Churches of God)

Opphavsrett: Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater i tekstene.

Dette manuskriptet er tilgjengelig på følgende nettsteder:

http://www.logon.org og http://www.ccg.org

Brosjyren skal ikke selges. Den er gratis utdanningsmateriell av allmenn interesse.

Trosbekjennelse for den kristne troen [A1]

1. utgave august 1994

2. utgave februar 1995
3. utgave juni 1996
4. utgave mars 1997

Innhold

Innledning

Kapittel 1. Gud
1.1 Gud Fader

1.2 Jesus – Guds Sønn

1.3 Den Hellige Ånd

1.4 Forholdet mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten

1.5 Kristi, Satans og Himmelens hærskares forhold til Gud

1.5.1 Kristus som Guds Sønn

1.5.2 Doktrinen om Antikrist

1.5.3 Guds navn og suverenitet

Kapittel 2. Guds frelses plan
2.1 Menneskehetens syndefall

2.2 Menneskehetens frelse

2.3 Bibelen som den inspirerte sannhet

2.4 Anger og omvendelse

2.5 Dåpen

Kapittel 3. Doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser
3.1 Bønnen og gudstjenesten

3.1.1 Gud som gjenstand for bønn og gudstjeneste
3.1.1.1 Gud som gjenstand for gudstjeneste

3.1.1.2 Gud som gjenstand for bønn
3.1.1.3 Individuell og kollektiv bønn på vegne av andre
3.2 Forholdet mellom frelsen og loven
3.2.1 Gud er vår klippe
3.2.2 Frelsen av nåde

3.2.3 Forpliktelsene ifølge loven

3.2.3.1 Hvorfor følger kristne loven?
3.2.3.2 Kristne som Guds tempel
3.2.4 De ti bud

3.2.5 Andre lover som regulerer menneskets oppførsel

3.2.5.1 Spiselovene

3.2.5.2 Sabbaten

3.2.5.3 Nymånedagen

3.2.5.4 De årlige høytidene

3.2.5.5 Ekteskapet

3.2.6 Økonomisk forvaltning

3.2.6.1 I forhold til Gud

3.2.6.2 I forhold til andre

3.2.7 Krigføring og valg
3.2.7.1 Krigføring

3.2.7.2 Valg

Kapittel 4. Doktriner om Messias
4.1 Kristi føreksistens

4.2 Korsfestelsen og oppstandelsen

4.3 Kristi gjenkomst

4.4 Kristi tusenårsrike

Kapittel 5. Ondskapens problem

5.1 Ondskapens eksistens gjennom Himmelens hærskares opprør

5.2 Doktriner om forutbestemmelse

5.3 De dødes tilstand

5.4 De dødes oppstandelse

5.5 Syndernes straff

Kapittel 6. Kirken
6.1 Hvem eller hva er Kirken?

6.2 Kirkens organisasjon

6.3 Kirkens mål og oppgaver

6.4 Helliggjørelsen

Kapittel 7. Guds rike
7.1 Guds rike oppstår

7.1.1 Det åndelige riket

7.1.2 Kristi tusenårsrike
7.1.2.1 Messias’ gjenkomst

7.1.2.1 Israels samling

7.1.2.3 Herrens dag
7.1.3 Det evige Guds rike
7.1.3.1 Guds komme

7.1.3.2 Den nye jord og det nye Jerusalem

7.1.3.3 Menneskehetens skjebne

Tillegg

Innledning

I sytten hundre år har kristendommen vært bygd på et teologisk system basert på gresk filosofi og et system beslektet med nyplatonismen. Den unitariske enkelheten i Bibelens budskap og (logikken i) Guds åpenbaring for menneskeheten har i begge testamentene blitt endret og gjort uklar på grunn av kampen om makt og verdensherredømme som hersket på den tiden.

Som en følge av dette ble den teologiske strukturen utarbeidet i konsilene i Nikaias (325 e.Kr.), Laodikeas (366 e.Kr.), Konstantinopel (381 e.Kr.) og Kalkedonias (451 e.Kr.) Denne strukturen forandret oppfatningen av Gud ved å forbinde den med metafysiske ideer og dermed danne Treenigheten. Laodikeas konsil (29. kanon) erklærte sabbaten ulovlig og påla straff ved overtredelser, samt at det ble innført hedenske høytider som søndagstilbedelser og solfest i desember, og en påske som erstattet den jødiske påsken. Oppfatningen av Bibelen og lovene ble også endret. Lovene gitt til Moses ble ikke lenger betraktet som relevante, og tekstene i Det nye testamente ble fortolket slik at disse hedenske skikkene kunne rettferdiggjøres.

For eksempel ble den feilaktige tolkningen av kap. 10 i Apostlenes gjerninger samt andre tekster brukt til å forkaste spiselovene. De helsemessige konsekvensene viste seg umiddelbart, men det endelige resultatet av miljøpåvirkningen kunne først ses etter to tusen år. Sammenbruddet i næringskjeden skyldes i høy grad inntak av matvarer som var forbudt i henhold til Bibelens lover.

Nedbrytingen av jordbrukssystemene kan kun betraktes i sin helhet når jorda er utpint på grunn av manglende evne til å overholde systemet med jubelår og jordas sabbat fordi disse er uløselig knyttet til den kalenderen som følger månens nittenårige syklus. Innføringen av solkalenderen var et viktig skritt på veien mot å ødelegge forståelsen av de mønstre og sykluser Gud hadde opprettet for å oppnå naturlig harmoni.

I det store og hele har moderne kristendom lite til felles med den opprinnelige kristendommen. Det kan hevdes at islams fremvekst og krigene som fulgte i kjølvannet av dette var et direkte resultat av det falske kristendomssystemet som ble opprettet i Europa og Vest-Asia gjennom det greske teologiske systemet som anvendte kappadokisk teologi basert på den treenige Gud, samt forsøket på å danne en mystisk forening med Gud.

Treenighetens system fungerer simpelthen ikke. Sluttresultatet av sytten hundre år med denne feilaktige læren har ført til nesten total ødeleggelse av planeten og forfølgelse av mennesker som oppriktig forsøker å overholde Bibelens lover.

Formålet med dette verket er på en enkel og lettfattelig måte å skille ut Bibelens opprinnelige budskap og den nytestamentlige kirken under Jesus Kristus og hans apostler. Det er ikke tvil om at enkelte høyt verdsatte historier vil bli utfordret og plukket fra hverandre ut fra det som fremkommer her. Verket er skrevet slik at det ligger så nær opptil de bibelske formuleringene som mulig, og hvor støtteteksten er sitert. På den måten blir verket mindre tvetydig og hensikten blir klar. Der hvor det er mulig, har man oppført en fullstendig oversikt over tekster vedrørende et emne, slik at man unngår den altfor utbredte praksisen med å sitere isolerte eller feiloppfattede tekster. Noen bibelske tekster er rene forfalskninger (f.eks. Johannes 5:7 KJV, 1 Timoteus 3:16 KJV fra kodeks A), eller de er feil oversatt (1 Korinter 15:28 RSV osv., Johannes’ åpenbaringen 3:14 o.a.). De er utformet for å gjøre motstridende tekster virkningsløse eller mistyde tekster slik at det ser ut som om de støtter Treenigheten eller kappadokiernes system om man betrakter dem isolert.

Når Messias vender tilbake, skal han i sin helhet innføre de lovene han gav til Moses på Sinaifjellet. Enhver kristen forplikter seg til å kjenne igjen og innføre levemåten og tilbedelsen som er nedfelt i Bibelen. De kristne forplikter seg til å etterligne Jesu Kristi levemåte og leve etter det systemet Kristus innførte og levde i som menneske og før han ble inkarnert. Dette verket tar sikte på å presentere hele systemet på en sammenhengende og gjenkjennelig måte slik at de feilaktige systemene som har dominert i sytten hundre år kan feies til side og den opprinnelige og sanne veien kan identifiseres og bli en del av alle menneskers liv, uansett hva de har gjort i fortiden. Vår oppgave er å be menneskene om å angre sine synder og begynne et nytt liv.

Kapittel 1

Gud

1.1 Gud Fader

Den største guddommen i universet er Gud. Han er den allmektige, skaperen og opprettholderen av alle ting i himmelen og på jorden (1 Mos 1:1; Neh 9:6, Sal 124:8; Jes 40:26, 28; 44:24; Apg 14:15; 17:24-25; Åp 14:7). Han er den eneste og den udødelige (1 Tim 6:16), Han er vår Gud og Fader, og Jesu Kristi Fader (Joh 20:17). Han er den høyeste Gud (1 Mos 14:18; 4 Mos 24:16; 5 Mos 32:8; Mark 5:7), og den eneste sanne Gud (Joh 17:3; 1 Joh 5:20).

1.2 Jesus – Guds sønn

Jesus er den førstefødte (prototokos) som står over alt det skapte (Kol 1:15), derfor er han opphavet (arche) til Guds skaperverk (Åp 3:14). Han er den eneste (monogene) Sønn (Matt 3:17; Joh 1:18; 1 Joh 4:9), som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria (Luk 1:26–35). Han er Kristus eller Messias (Matt 16:16; Joh 1:41) som ble sendt av Gud for å være vår frelser og gjenløser (Matt 14:33; Joh 8:42; Ef 1:7; Tit 2:14). Han kalles den høyeste Guds Sønn (Mark 5:7). Han ble ved hellighets Ånd innsatt som Guds Sønn med makt da han stod opp fra de døde (Rom 1:4). Han har fått Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme (Luk 1:32).

1.3 Den Hellige Ånd

Den Hellige Ånd (Apg 2:4) er Guds kraft eller natur som Jesus lovet å sende til de utvalgte (Joh 16:7). Det er ikke en person, men uttrykket av Guds levende kraft, og ved hjelp av det får vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4), og vi blir fylt av Den Hellige Ånd (Apg 9:17; Ef 5:18). Derfor er vi alle Guds barn (Job 38:17; Rom 8:14; 1 Joh 3:1-2) og Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:7; Hebr 1:14, 6:17, 11:9; 1 Pet 3:7). Den er gitt til dem som ber (Luk 11:9-13) og som adlyder ham, den bor i dem som holder Guds bud (1 Joh 3:24; Apg 5:32). Den Hellige Ånd er trøsteren som fører Guds tjenere til fullkommen sannhet (Joh 14:16, 17, 26). Den Hellige Ånd gir oss kraft til å vitne (Apg 1:8). Ifølge 1 Kor 12:7-11 deler Den Hellige Ånd ut gaver og frukt (Gal 5:22-23) uten mål (Joh 3:34; Rom 12:6). Det er på denne måten Gud til sist kan bli alt i alle (1 Kor 15:28; Ef 4:6).

1.4 Forholdet mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten

Den Hellige Ånd er i virksomhet allerede før dåpen, og ved Kristus leder den mennesker til Gud (Hebr 7:25).

Åndens første frukt blitt gitt under dåpen. I brevet til romerne 8:23 fremkommer det tydelig at den ikke opptas før legemet er fridd ut.

Slik blir vi født på ny, men fortsetter daglig å vokse opp i Jesu Kristi ånd før vi kommer inn i Guds ære. Den Hellige Ånd er sannhetens ånd (1 Joh 4:6, 5:6), og ved å være tro mot sannheten i alle ting skal vi vokse opp til ham som er vårt overhode, Kristus (Ef 4:15). Den Hellige Ånd er Guds ånd (Rom 8:18) og troens ånd (2 Kor 4:13), som utforsker alle ting og vet alle ting (1 Kor 2:10-11, 12:3).

Således er ikke Den Hellige Ånd et uavhengig aspekt av en treenig Gud, men et redskap som gjør oss til elohim (Sak 12:8). Ånden formidler en forståelse av våre tanker og vår eksistens til Gud. Når den overføres ved hjelp av Jesus Kristus som vår mellommann og formidlende elohim eller theos (Sal 45:6-7; Sak 12:8; Hebr 1:8-9) gir Ånden Kristus mulighet til å gi oss hjelp, viten og trøst, samt bruke Guds kraft. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn, i henhold til Guds ønske, som beskrevet i 1 Kor 12:7-11).

Ånden kan bli slokket (1 Tess 5:19) dersom man forsømmer den eller gjør den sorg (Ef 4:30), og kan således påføre både vinning og tap hos individet.

I Galaterne 5:22 står det at Den Hellige Ånds frukt er kjærlighet. Derfor, hvis vi ikke elsker hverandre, er den ikke med oss.

Ifølge Filipperne 3:3 tilber vi Gud ved Den Hellige Ånd. Dermed kan den ikke være Gud som en gjenstand for tilbedelse og følgelig heller ikke likeverdig med Gud Fader. Den er en kraft som gir Kristus styrke, og Kristus er således en Evig Far (Jes 9:6), hvorav det finnes mange farskap i himmelen og på jorden (Ef 3:15). Ved delegasjon blir Kristus den evige Far.

Gud Fader har gitt navn til alle ætter, derfor bøyer vi våre knær for Faderen og tilber Ham (Ef 3:14-15).

Kristus var skapelsens førstefødte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter, alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham (Kol 1:16-17). Men det var Gud som skapte ham og som ønsket at skaperverket skulle eksistere i Kristus. Derfor betyr Kristus ikke Gud som Gud Fader, den eneste som er udødelig (1 Tim 6:16), og som består i uendelighet.

De kristne blir kalt bort fra denne verden for å leve et liv i tjeneste og oppofrelse. Mange er kalt, men få er utvalgt (Matt 20:16; 22:14). De kristne er de utvalgte, slik som Kristus var Guds utvalgte (Luk 23:35). Det er Kristus som har utpekt de utvalgte (Joh 6:70, 15:16, 19) under veiledning av Gud (1 Pet 2:4).

For å hjelpe Kirken har de utvalgte, som er Kirken – eller ecclesia – fått forståelsen av Guds hemmeligheter. Den Hellige Ånd var mekanismen som gjorde at de fikk forståelsen av Guds hemmeligheter og Guds rike (Mark 4:11). For Guds visdom er forkynt i en hemmelighet (1 Kor 2:7) som blir forklart av Guds tjenere (1 Kor 2:7, 15:51). For Guds vilje er forklart som en hemmelighet (Ef 1:9) som Gud gav til sine tjenere i en åpenbaring. Videre ligger hemmeligheten i Kristi tjenester gjennom de utvalgte. Paulus skrev:

”Dere har hørt om den nåde Gud har gitt meg: å være en forvalter hos dere over den hemmelighet som ble kunngjort for meg i en åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere leser det, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi hemmelighet. Den var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: At også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har del i løftet – i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet.” (Efeserne 3:2-6).

1.5. Kristi, Satans og Himmelens hærskares forhold til Gud

I Bibelen blir flere vesener (substanser) betegnet som Elohim eller Theoi, som betyr guder. Kristus var et av disse underordnede vesener som er betegnet med ordet Elohim i Det gamle testamentet (se Sak 12:8). I Det nye testamente er det sagt at Kristus skal være den nye Morgenstjernen når han kommer tilbake til jorden. Han vil dele sin ære med sine utvalgte (Åp 2:28, 22:16).

I Bibelen blir Gud betraktet som Gud og Kristi Far (Rom 15:6; 2 Kor 1:3, 11:31; Ef 1:3; Kol 1:3; Hebr 1:1; 1 Pet 1:3; 2 Joh 3; Åp 1:1, 6, 15:3). Kristus har fått sitt liv, sin kraft og autoritet fra Gud Fader (Joh 10:17-18).

Kristus underordner seg Gud Faders vilje (Matt 21:31, 26:39; Mark 14:36; Joh 3:16, 4:34). Gud gav de utvalgte til Kristus, og Gud er større enn Kristus (Joh 14:28) og større enn alle (Johannes 10:29). Gud sendte sin eneste (monogene) Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham (1 Joh 4:9). Det er Gud som ærer og løfter opp Kristus (Joh 8:54), fordi han er større enn Kristus (Joh 14:28).

Gud er klippen (sur), som et steinbrudd eller et fjell hvor alle andre stein er brutt fra, steinkniven fra Josva 5:2 som omskjærer Israel, den opprinnelige og virkningsfulle årsaken (5 Mos 32:4). Gud er Israels klippe, frelsens klippe (5 Mos 32:15), Klippen som fødte dem (5 Mos 32:18, 28-31). 1. Samuel 2:2 viser at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 26:4). Det er fra denne klippen alle andre er hogd ut, ettersom vi alle i troen er av Abrahams ætt (Jes 51:1-2). Messias er hogd ut fra denne klippen (Dan 2:34, 45) for å underlegge seg verdensrikene. Gud er klippen, og på denne klippen skal Kristus bygge sin kirke (Matt 16:18) og finne hvile der. Messias er den viktigste hjørnesteinen i Guds tempel, hvor de utvalgte er Naos eller de hellige blant de hellige, Den Hellige Ånds hvilested. Samtlige steiner i templet er hogd ut fra klippen som er Gud; det ble også Kristus. Disse steinene ble gitt til Kristus, den åndelige klippe (1 Kor 10:4), forargelsens klippe og en snublestein (Rom 9:33) for å forme templet.

Kristus lager templet slik at Gud kan være alt, i alle (Ef 4:6). Gud har gitt Kristus å være alt og i alle (panta kai en pasin Kol 3:11), og han har lagt alt under Kristi føtter (1 Kor 15:27), og ham, overhodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:22, 23). Da Gud la alle ting under Kristi føtter, er det åpenbart at Gud forventes å være den Ene som legger ting under Kristi føtter (1 Kor 15:27).

Når alle ting er underlagt Kristus, skal også Kristus selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle (panta en pasin 1 Kor 15:28). Derfor står platonikernes doktrine, som vil forene Gud og Kristus i Treenigheten, i et motsetningsforhold til Skriften. Kristus skal sitte ved Guds høyre hånd i det høye (Hebr 1:3, 13, 8:1, 10:12, 12:2; 1 Pet 3:22) og dele Guds trone slik som de utvalgte skal dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp 3:21), og som er en trone av Gud (Sal 45:6-7; Hebr 1:8) eller Gud er din trone oversatt med Din trone O Gud (se fotnote til annotert RSV).

Gud, som sender, er større enn utsendingen (Joh 13:16), og en tjener er ikke større enn sin herre (Joh 15:20).

I ørkenen ble Kristus utfordret av Satan, og dette innledet Satans prøvelser. Satan, som var Morgenstjernen, Lucifer og Lysets bærer for denne planeten (Jes 14:12) som vokter og lærer, var egentlig en elohim som var underlagt Gud Fader.

Kristus var stjernen som skulle oppstå fra Jakob (4 Mos 24:7). Derfor er det skrevet i Mosebøkene at en av morgenstjernene som var til stede da planeten tok form og ble fullført (Job 38:7), en elohim, skulle bli til et menneske fra Jakob og David (Åp 22:16).

Den elohim vi kjenner som Jesus Kristus var ennå ikke blitt planetens Morgenstjerne. Den posisjonen var det Satan som hadde (Jes 14:12, Esek 28:2-10).

Kristus var blitt salvet som Israels elohim (Sal 45:7), salvet over sine følgesvenner eller ledsagere. Imidlertid var ikke Kristus i Morgenstjernens posisjon, og han skulle ikke påta seg disse pliktene før sin andre ankomst. Posisjonen og pliktene skal Kristus dele med de utvalgte, og de skal få del i hans egenskaper som Morgenstjerne i sine hjerter (2 Pet 1:19). Løftet om at de utvalgte skal ta del i denne kraften, finner man i Johannes’ åpenbaring 2:28.

Som Morgenstjerne hadde Satan utfordret Den høyeste Gud eller Gud Fader (Jes 14:12). Han forsøkte å bestige eller opphøye sin trone, en Guds trone, over Guds stjerner eller Elohims råd. Rådet er menigheten til elohim eller guder, som nevnt i Salmene 82:1. Det kan med interesse bemerkes at Irenæus, disippel av Polykarp, disippel av Johannes, hevdet av Salmenes bok 82:1 viste til Theoi eller guder som også omfattet de utvalgte, dvs. de som ble opptatt (Against Heresies, Bk. 3, Ch. 6, ANF, Vol. 1, p. 419).

Det er flere Sønner av Gud (fra Job 1:6, 2:1. 38:7; Sal 86:8-10, 95:3, 96:4, 135:5) som identifiseres som Bene Elyon eller Sønner av Den Høyeste. De utvalgte blant mennesker er også inkludert i Himmelens hærskare som Guds barn (Rom 8:14). Således er Kristus og de utvalgte som Guds barn ett med Gud gjennom Den Hellige Ånd, forutbestemt fra tidenes opprinnelse. Kristus la ned sin kraft for å bli et menneske. Han og alle de utvalgte får rett til å være Sønnen i Den Hellige Ånds kraft gjennom oppstandelsen fra de døde (Rom 1:4).

I henhold til Apostlenes gjerninger 7:35-39 var det en engel som snakket til Moses på Sinai-fjellet, og denne engelen var Kristus. I Galaterne 4:14 sammenligner Paulus seg med en Guds engel, til og med Jesus Kristus.

Vi skal også bli som englene (Matt 22:30) som en ordre eller isaggelos (fra Luk 30:36) ved å være Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:17; Hebr 1:14, 6:17, 11:9; Jak 2:5; 1 Pet 3:7). Det gamle testamente ser YHWHs engel som både Jehova og Elohim (2 Mos 3:2, 4-6), hvor Gud eller elohim her var en engel, jf. Sak 12:8).

Salmene 89:6-8 viser at det finnes et Råd av hellige (qedosim eller qadosim, også brukt om mennesker) som bestod av både et indre og et ytre råd. Dette oppfattes å være et himmelsk råd av de rettferdiges elohim.

1.5.1. Kristus som Guds Sønn

Satan prøvde å friste Kristus på forskjellige måter. Først omtalte Satan Kristus som Guds Sønn (Matt 4:3, 4:6; Luk 4:3). Også demonene omtalte Kristus som Guds Sønn (Matt 8:29, Luk 4:41, Mark 3:11). Satan ville at Kristus skulle bevise sin stilling som Guds Sønn ved å vise sin kraft, ettersom Gud hadde lovet å sende sine engler for å beskytte ham (Sal 91:11-12). Satan utelot å bevare deg på alle dine veier og tilføyde til enhver tid. Således, ved å fordreie Skriften, prøvde Satan å ta Kristi liv.

Kristus prøvde aldri å korrigere Satan eller demonene ved å si at han var Gud i stedet for Guds Sønn. Det var riktignok ingen demoner som prøvde å hevde den villfarelsen at Kristus var Den høyeste Gud mens han var i live. Det skjedde først etter hans død, og hensikten var å innføre en doktrine som hevdet av Kristus var Gud på samme måte som Gud Fader var Gud og således aktiv etter sin død, en villfarelse som Kristus ville ha imøtegått mens han levde. Gjennom hver av fristelsene var målet å undergrave lydighetsforholdet Kristus hadde overfor Gud, og dermed krenke Skriften.

Satan prøvde å få Kristus til å tilbe ham. Han lovet at Kristus da skulle få makt over hele planeten hvis Kristus ville tilbe ham.

Kristus bestred ikke hans rett til å overføre makten over planeten eller det at han allerede satt ved makten. I stedet svarte Kristus:

”For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” (Matteus 4:10)

Kristus sa ikke til Satan at han skulle tilbe Kristus, men henviste snarere til Loven. I løpet av sin gjerning gjorde Kristus aldri krav på å være Gud. Han sa at han var Guds Sønn. Det var på grunn av dette han ble dømt.

I Matteus 27:43 står det skrevet:

”Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. For han sa at han var Guds Sønn.”

Det var her Kristus ropte ut følgende for at Skriften i Salme 22:1 skulle gå i oppfyllelse:

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”

Det er åpenbart at Kristus ikke betraktet seg selv som Gud. Å foreslå at han var en del av det vesenet han påkalte, i en likeverdig form, hvorav en del var usårlig, er absurd.

1.5.2 Doktrinen om Antikrist

Doktrinen om Antikrist er inkludert i 1 Johannes 4:1-2. Den opprinnelige teksten i 1 Johannes 4:1-3 er rekonstruert fra Irenæus, kapittel 16:8 (ANF, Vol. 1, fn. p. 443).

”Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme.”

Historikeren Sokrates har sagt (VII, 32, s.138) at dette bibelstedet har blitt ødelagt av dem som ønsket å skille Jesu Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet.

Kristus som Sønnen er ikke den eneste sanne Gud (Joh 17:3).

Også i Lukas 22:70 ble det spurt: ”Du er altså Guds Sønn?”

Han svarte: ”Dere sier selv at jeg er det.”

Han ble anerkjent som Guds Sønn i

Matteus 27:54 hvor de sa ”Sannelig, dette var Guds Sønn!”

I Markus 1:1 er det skrevet at dette er evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

I Lukas 1:35 er det skrevet at barnet som blir født, skal være hellig og kalles Guds Sønn.

Oppfatningen om at Kristus er Guds Sønn er en åpenbaring fra Gud.

”Da svarte Simon Peter: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Jesus tok til orde og sa: ”Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.” (Matt 16:16-17)

Også i Matteus 11:27 er det skrevet:

”Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.”

Således åpenbarer Faderen ting til individer og gir dem til Kristus, som deretter åpenbarer Faderen for dem.

1.5.3 Guds navn og suverenitet

Det er ingen tvil om at Gud er den eneste og den øverste. Salomos Ordspråk 30:4-6 viser Guds navn og at han har en Sønn.

Hvem har steget opp til himmelen og er kommet ned igjen?

Hvem har samlet vinden i sin hule hånd og bundet vannet i et klede?

Hvem har fastsatt alle jordens grenser?

Hva er hans navn, og hva heter hans sønn?

Det vet du vel?

Hvert ord (ELOAH) fra Gud er rent. Han er et vern for dem som tyr til ham.

Legg ikke noe til hans ord, ellers refser han deg, og du står der som løgner.

Bibelen tolker seg selv, og Guds navn er gitt etter spørsmålet. Det er klart at dette vesenet ikke er sammensetning av Faderen og Sønnen, men snarere at han har en Sønn.

I Det nye testamentet fremgår det dessuten tydelig at det er Faderen som er gjenstand for tilbedelsen. I Johannes 4:21 advarte Kristus den samaritanske kvinnen med at det skulle komme en tid når de ikke kunne tilbe Faderen, verken på hennes fjell (Samaria) eller i Jerusalem. Men i Johannes 4:23 sier han klart:

”Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.”

Her identifiserer Kristus Gud som gjenstand for tilbedelsen, og ikke seg selv. Det er således temmelig blasfemisk å hevde at man skal tilbe den opphøyde Kristus ut fra en forvrengning av Johannes 3:14 hvor Menneskesønnen skulle løftes opp likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen. Hensikten med korsfestelsen var at menneskene skulle få evig liv, ikke at Kristus skulle gjøres til gjenstand for tilbedelse, som det feilaktig blir hevdet. Ut fra disse falske premissene blir det også feilaktig hevdet at kristne tilber Kristi legeme og blod i den hellige nattverd.

Eloah var Gud i Det gamle testamente og templet, samt Gud for Jesus Kristus i Det nye testamente. Templet i Jerusalem var Eloahs Hus (Esras 4:24, 5:2, 13, 15, 16, 17; 6:3, 5, 7, 8, 16, 17; 7:23). Han var Israels Eloah (Esras 5:1; 7:15), himmelens høye Eloah (Esras 5:8, 12). Det ble ofret til ham i templet (Esras 6:10) hvor han hadde latt sitt navn bo (Esras 6:12). Han gav ordre om at templet skulle bygges (Esras 6:14) og at presteskapet skulle stå til hans tjeneste (Esras 6:18; 7:24) og utføre det som var hans vilje (Esras 7:18). Loven er den fra himmelens Eloah (Esras 7:12, 14). Alle dem som kjenner Eloahs lover, må forkynne dem for dem som ikke kjenner lovene (Esras 7:25), og dommen skal skje etter Eloahs lover (Esras 7:26). Dette vesenet er Faderen som er den eneste Eloah og Den høyeste Gud, Messias’ Far og alle Guds barn.

Kapittel 2

Guds frelses plan

2.1 Menneskehetens syndefall

Mennesket ble skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26-27). Adam og Eva ble forbannet på grunn av ulydighet (1 Mos 3:16-19). På grunn av deres opprør kom synden og følgelig døden over menneskeheten (1 Kor 15:22; Rom 5:12).

2.2 Menneskehetens frelse

Gud vil ikke at noen skal gå fortapt (2 Pet 3:9). For at menneskeheten skal kunne unnslippe straffen for sine synder, som er døden, innførte Gud en frelses plan som innebar et offer – hans sønn Jesu Kristi død og oppstandelse (Joh 3:16). Planen omfatter en etterfølgende høst hvor Kristus er førstegrøden av dem som er sovnet inn (1 Kor 15:20). Guds frelses plan er gjenspeilt i de årlige bibelske høytidene (3 Mos 23).

2.3 Bibelen som den inspirerte sannhet

Kristus sa: ”Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” (Matt 4:4; Luk 4:4.) Bibelen er kjent som Skriften (Daniel 10:21) og retter seg mot menneskehetens frelse og tilkjennegivelsen av Guds kraft (2 Mos 9:16; Rom 9:17). Midlet for frelsen er Jesus Kristus (Rom 10:11), som det ble forutsagt i Skriften av Moses og profetene (Lukas 24:27), og hvor profetien var Skriften (Matt 26:56; Rom 1:2). Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning (2 Tim 3:16-17).

På Kristi og apostlenes tid var Skriften Det gamle testamente (Matt 21:42; Mark 12:10, Apg 17:2). Det gamle testamente blir i Skriften referert til som inngitt av Gud i 2 Tim 3:16. Det nye testamente er et tillegg til Det gamle testamente. Det erstatter ikke Det gamle testamente.

Det gamle testamente var skrevet i tidligere tider for at vi skulle lære av det. Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som Skriften gir (Rom 15:4). Villfarelse kommer av at man ikke kjenner Skriften godt nok (Matt 22:29; Mark 12:24). Berøanerne gransket Skriften daglig for å se om det som var skrevet, stemte. Dette ble ansett for å være edelt (Apg 17:11). Hele bildet av Bibelen er tatt fra alle deler av Skriften, bud på bud, regel på regel, litt her, litt der (Jes 28:10). Skriften viser at Jesus var Messias eller Kristus (Apg 18:28). Det er Kristus som ved hjelp av Den Hellige Ånd åpner forstanden til alle de utvalgte, hvor han begynner med apostlene, slik at de kunne forstå Skriften (Luk 24:45).

Skriftene i Det gamle testamente må bli oppfylt (Matt 26:54, 56; Mark 12:10, 14:49) og kan ikke settes ut av kraft (Joh 10:35). Mange steder i Skriftene retter seg mot og ble oppfylt i Kristus, eller vil bli oppfylt i Kristus i hans andre gjenkomst (Åp 1:7, 12:10, 17:14, 19:11-21), som vil bli med stor makt og herlighet (Matt 24:30).

2.4 Anger og omvendelse

Gud krever at menneskeheten viser anger over sine synder for å kunne leve eller ha evig liv. Hvis menneskene ikke vender om, er de forutbestemt til å dø (Luk 13:3-5).

Kristus ble sendt for å be menneskeheten om å angre (Luk 11:32). Kristus begynte sin forkynnergjerning etter fengslingen av døperen Johannes (Matt 4:12). Johannes ble fengslet en tid etter den jødiske påskehøytiden i år 28 (Joh 3:22-24, 4:12). Dette var påskehøytiden etter at Johannes hadde begynt sin forkynnergjerning, i det femtende året av keiser Tiberius’ regjering (Luk 3:1). Fra den tiden begynte Jesus å forkynne: ”Vend om, for himmelriket er nær!” (Matt 4:17). Kristus sendte sine disipler ut for å forkynne evangeliet om anger over syndene, og han gav dem makt over urene ånder og demoner (Mark 6:7, 12; Luk 10:1, 17-20).

Anger over syndene ble betraktet som opptakten til å stryke ut syndene (eller ondskapen) (Apg 8:22), for at Herren skal gi tider med lindring og sende den Kristus som er bestemt for oss (Apg 3:19-20).

Gud overså den såkalte uvitenhetens tid, men etter Kristus befaler Han alle mennesker å angre, og Han har fastsatt dommens dag (Apg 17:30). Angeren ble således utvidet til å omfatte hedningene (Apg 15:3).

Etter angeren og omvendelsen til Gud, må den angrende synderen gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen (Apg 26:20).

Kirken i Efesos ble bedt om å vise anger og huske hvor de stod før de falt, samt gjøre om igjen sine første gjerninger (Åp 2:5). På samme måte ble kirken i Pergamon (Åp 2:16) og kirken i Tyatira (Åp 2:21-22), som hadde frafalne blant seg med falske religiøse lærere, bedt om å vise anger. Også menigheten i Sardes ble bedt om å vende seg om, ellers skulle Kristus komme som en tyv om natten, og de skulle ikke vite timen for hans komme (Åp 3:3). Kristus refser og tukter dem han elsker. Han forlanger at de (i dette tilfellet menigheten i Laodikea) skal være ivrige og at de skal angre (Åp 3:19). Det er anger i alle Guds kirker, og det er alles plikt (Jak 5:19-20).

2.5 Dåpen

All makt ble gitt til Kristus etter hans oppstandelse (Matt 28:18). Derfor befalte han disiplene sine å gå ut gjøre alle folkeslag til disipler og døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (Matt 28:19) og lære dem å holde alt som han befalte. Så kunne Kristus være med dem alle dager inntil verdens ende (Matt 28:20).

Angeren må ledsages av dåpen for at man skal få Den Hellige Ånds gave (Apg 2:38). Du kan ikke få Den Hellige Ånd med mindre du angrer og blir døpt, og således født på ny. Med mindre du er født på ny, kan du ikke komme inn i Guds rike (Joh 3:3-5). Anger over syndene er en betingelse for dåpen og Den Hellige Ånds gaver. Følgelig er dåpen av spedbarn logisk utelukket av Bibelen. Betingelsen for anger er understreket i forkynnergjerningen til døperen Johannes, som var forløperen til dåpen med Den Hellige Ånd i Kristus (Mark 1:4, 8). Johannes sa at Kristus skulle døpe med Den Hellige Ånd og med ild når det gjaldt dem som ikke angret (beskrevet som agnene) (Luk 3:16-17). Den Hellige Ånd er gitt etter ordre fra Gud. Etter anmodning, tilkjennegitt ved håndspåleggelse, går Den Hellige Ånd inn i et menneske. Ånden blir således gitt for hvert aspekt ved gjerningen. Den Hellige Ånd virker før dåpen og angår hvert menneske. Ved Kristus leder Den Hellige Ånd de utvalgte til Gud (Hebr 7:25). Ifølge Romerne 8:23 er den første frukt av Ånden gitt til mennesket i dåpen, og her kommer det klart til uttrykk at opptakelsen ikke finner sted før legemet blir fridd ut. På denne måten blir vi født på ny, men fortsetter daglig å vokse i ånden i Jesus Kristus før vi kommer inn i Guds herlighet.

Det å gi Den Hellige Ånd i dåpen er vann fra frelsens kilder, som Gud lovet gjennom profetene (Jes 12:3). Dette vannet fra Den Hellige Ånd var Guds løfte til Jakob, som beskrevet i Jesaja 44:3. Herren Gud er kilden med levende vann (Jer 2:13, 17:13; også Sak 14:8). Dette er elven med livets vann (Åp 22:1). Da Kristus snakket om Ånden (Joh 7:39), sa han at det levende vannet rant fra ham (Joh 4:10-14, 7:38; Jes 21:3, 55:1, Esek 47:1). I Esekiels bok 36:25 er det beskrevet at Israel er blitt åndelig ren med vannet, som er livets vann eller Den Hellige Ånd. De utvalgte skal få dette vannet for intet (Åp 22:17).

Kapittel 3

Doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser

3.1 Bønn og gudstjeneste

3.1.1 Gud som gjenstand for bønn og gudstjeneste

3.1.1.1 Gjenstand for gudstjeneste

Det viktigste standpunktet til og det fremste tegnet på de utvalgte er og har alltid vært deres absolutte monoteisme og tro på det underordnete forholdet til Jesus Kristus. Vi tilber ikke noen annen elohim enn Gud (2 Mos 34:14; 5 Mos 11:16), ellers skal vi gå til grunne (5 Mos 30:17-18). Guds første bud var:

”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.” (2 Mos 20:2, 3)

Begrepet enn meg betyr ved siden, parallelt med meg, i mitt sted. Vi må betrakte Gud som Gud Fader.

Vi må elske vår Gud, og vi må tjene Ham av hele vårt hjerte og vår sjel, det vil si med hele vårt vesen. Da vil vi få regn til rett årstid, slik at vi kan høste inn kornet, vinen og oljen. Med andre ord, vi skal ete og bli mette. (5 Mos 11:13-15). Men vi har en ny pakt hvor Herren gir sine lovbud i våre sinn og skriver dem i våre hjerter. Han er vår Gud og vi er Hans tjenere som tilber ham ved å overholde budene i vårt sanne vesen (Hebr 8:10-13).

Vi må tilbe framfor Herren vår Gud (5 Mos 26:10; 1 Sam 1:3, 15:25). Han er den eneste sanne Gud, Gud Fader. Forutsetningen for evig liv er at vi kjenner ham og hans Sønn Jesus Kristus (Joh 17:3). Vi gir Herren den ære hans navn skal ha og bøyer oss for ham i hellig skrud (Sal 29:2, 96:9). Hele jorden tilber ham og lovsynger hans navn (Sal 66:4). Dette er en profeti som skal oppfylles. Alle folkeslag han har skapt skal komme og bøye seg skjelvende ned for ham (Salmene 96:9), og de skal ære hans navn, for han er den eneste Gud (Sal 86:9-10). Han er vår Gud og vi er den hjord hans hånd leder (Sal 95:6-7). Han er hellig (Sal 99:5, 9). Forståelsen av hvem vi tilber fremkommer også av to symboler, som sammen med forståelsen av Guds vesen, danner grunnlaget for de utvalgtes besegling. De to symbolene er:

Sabbaten (2 Mos 20:8, 10, 11; 5 Mos 5:12). Sabbaten er det symbolet mellom oss og Gud som gjør oss hellige (2 Mos 31:12-14).

Påskehøytiden. Påsken og de usyrede brøds høytid er et tegn eller en bekreftelse på at disse høytidene, som beskrevet i 2 Mos 13:9, 16, er et tegn på Guds bud (5 Mos 6:8) og Israels befrielse (5 Mos 6:10), som, i Det nye testamente, omfatter alle som er i Kristus (Rom 9:6, 11:25-26).

Disse symbolene på loven, sabbaten og påskehøytiden, har til hensikt å forhindre avgudsdyrkelse (5 Mos 11:16). Disse to symbolene er beseglingen på hånden og pannen til Guds utvalgte, og sammen med Den Hellige Ånd skal de danne grunnlaget for beseglingen av de 144 000 i de siste dagene (Åp 7:3). De fører frem til resten av de hellige dagene.

Kristus sa: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene (Matt 4:10, Luk 4:8). Således er å tjene det samme som å tilbe ifølge bibelsk terminologi.

Tilbedelse av Gud etter menneskelig praksis er forgjeves tilbedelse (Matt 15:8, 9). For Faderen vil at vi skal tilbe ham i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). For det er vi som er de omskårne, vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi har vår ros i Kristus Jesus (Filipperne 3:3). Alle fra de eldstes råd, inkludert Kristus, tilber Gud som har skapt alle ting, og ved hvis vilje de ble skapt og eksisterer (Åp 4:10). Etter Kristi befaling tilber vi Gud både ved loven (2 Mos 20:3) og åpenbaringen (Åp 22:9).

3.1.1.2 Gjenstand for bønn

Menneskene ber til Gud (Sal 39:13, 54:3) som hører. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro (Matt 21:22). I sin bønn til sin Gud og vår Gud som er Faderen, var Kristus et eksempel for menneskene (Luk 6:12). Eksemplet på hvordan man skal be, finnes i Herrens bønn, som er en avskrift av bønnens struktur og som var gitt av Kristus (Luk 11:2-4).

Hovedmålet for de utvalgte og forkynnerne er bønnen og ordets tjeneste (Apg 6:4). De eldstes råd ble gitt ansvaret for overvåkingen av de helliges bønner (Åp 5:8).

3.1.1.3 Individuell og kollektiv bønn på vegne av andre

Kollektiv bønn i enstemmighet er et eksempel fra apostlene (Apg 1:14). Dette ble tatt opp av hele menigheten (Apg 12:5).

Bønner er ikke bare for kirken; de er også for dem som er ivrige, men som ikke er opplyst og som ikke kjenner Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, og hver den som tror, blir rettferdig for Gud (Rom 10:1-4).

Bønner gir hjelp. Når mange ber, vil takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges munn (2 Kor 1:11). Bønnen må skje i ånden (Ef 6:18), og den må være utholdende (Kol 4:2-4). Den hjelper oss slik at vi kan være standhaftige i sannhet og rettferdighet (Ef 6:14).

Et rettferdig menneskes bønn er virksom. Troens bønn skal helbrede den syke og sikre syndenes tilgivelse. Derfor bekjenner vi våre synder for hverandre og ber for hverandre slik at vi kan bli helbredet (Jak 5:15-16).

3.2 Forholdet mellom frelsen og lovene

3.2.1 Gud er vår klippe

Gud er vår klippe, vår kraft og vår frelse som vi tar tilflukt i (Sal 18:1-2). Vi stoler på ham og frykter ikke (Jes 12:2). Kunnskapen om frelsen er en funksjon av Kristus og profetene (Luk 1:77). Denne kunnskapen er utvidet til å omfatte kirken, hvor de hellige er forvaltere av Guds hemmeligheter (1 Kor 4:1). Frelsen kommer fra jødene (Joh 4:22), men ble i Kristus utvidet til å omfatte dem som tilber Gud i ånd og sannhet (Joh 4:23-24). Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved (Apg 4:12). Derfor er frelsen gitt med evangeliet, som er Guds kraft for å gi frelse til alle som tror, jøder først og så de vantro. For i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik som det er skrevet: ”Den rettferdige skal leve ved tro” (Rom 1:14-17). Gud har ikke bestemt menneskeheten til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus (1 Tess 5:9).

Oppfatningen av Gud resulterer i gudfryktig sorg som skaper omvendelse som fører til frelse (2 Kor 7:10). Følgelig er evangeliet sannhetens ord, og derfor er det evangeliet om frelsen som merker de omvendte med Den Hellige Ånds segl (Ef 1:13). Frelsen er gitt fra de hellige Skriftene. Skriftene inngitt av Gud er også nyttige til å gi den omvendte opplæring i frelse gjennom troen på Jesus Kristus (2 Tim 3:15-16). Selv om han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham (Hebr 5:8-9).

Slik er han ofret én gang for å ta bort synder, og siden skal han for annen gang komme til syne for å frelse dem som venter på ham (Hebr 9:28). Derfor kan alle få frelse, og den er en gang for alle overgitt til de hellige (Jud 3). Så er det ikke noen annen åpenbaring enn den som Gud har gitt til Jesus Kristus og overgitt til Johannes. Alt som er nødvendig for menneskehetens frelse, står skrevet i Bibelen. Frelse og kraft og herlighet tilhører Gud, og han har åpenbart det til sine tjenere ved Jesus Kristus, og det kan ikke forandres (Åp 22:18-19).

De hellige skal bli beseglet ved Den Hellige Ånd ifølge Guds lov, slik det er åpenbart i Bibelen, Det gamle testamente, og som begynner med åpenbaringen i loven.

Kristus gav loven på Sinai-fjellet, som Paktens eller Tilstedeværelsens Engel, Jahves Engel. Han sa:

”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av de minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket.” (Matteus 5:18-19)

Derfor innskrenket ikke Kristus loven på noen måte. Han fulgte loven og fikk menneskene til å gjøre det samme. Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra Johannes’ tid forkynnes det glade budskapet om Guds rike, og alle trenger seg inn i det med makt (Luk 16:16).

Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort (Luk 16:17).

Loven som var gitt ved Moses, ble egentlig ikke overholdt (Joh 7:19). Alle de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle de som syndet og hadde loven, skal dømmes etter loven (Rom 2:12), for synd er lovbrudd (1 Joh 3:4). Omskjæringen skjer i hjertet, og overholdelsen av lovens prinsipper er målestokken på omskjæringen. Den som følger loven, er omskåret i sitt hjerte. Den som er omskåret, men ikke følger loven, er som en vantro. De som er jøder og de som følger loven, er jøder i sine hjerter. Men de som kaller seg jøder og ikke er det, blir straffet (Åp 3:9) og vil bli kastet i bakken foran de hellige (dette knefallet blir også oversatt med tilbedelse og brukes angående Kristus og de utvalgte).

Loven er hellig, og budene er rettferdige, gode og hellige (Rom 7:12). Så det er ikke loven som fører til synd, men snarere synden, som er overtredelse av loven og som virker i mennesker (Rom 7:13).

Loven er av Ånden, men menneskeheten er kjødelig, solgt til synden (Rom 7:14). Det virkelig omvendte mennesket sier med glede ja til Guds lov i sitt indre (Sal 119:1 og følgende; Rom 7:22). For loven leder mennesker til Kristus, som er lovens ende (Rom 10:4). Hvis et menneske er drevet av Ånden, er han ikke lenger under loven (Gal 5:18). Ikke for at loven skal bli avskaffet, men snarere at den gjør loven i stand til å bli overholdt ut fra et indre ønske og riktige handlinger, for den er skrevet i våre hjerter (Hebr 8:10-13). Guds lov er fylt med tro, ikke med gjerninger (Rom 9:32). Lydighet overfor budene er en nødvendig forutsetning for å beholde Den Hellige Ånd, for Den Hellige Ånd er i dem som holder budene (1 Joh 3:24; Apg 5:32). Det er derfor umulig å være en kristen og elske Gud og Kristus uten å overholde loven. Dette omfatter også å følge det fjerde budet – overholde sabbaten.

3.2.2 Frelsen av nåde

Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker, og lære oss opp til å gi avkall på alle irreligiøse og verdslige lidenskaper, samt leve et rent og guddommelig liv i denne verden, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Jesus Kristus skal komme til syne i herligheten (Tit 2:11, se Marshalls RSV Interlinear Greek-English New Testament). Kristus er herlighetens åpenbaring av den store Gud som er vår frelser (Tit 2:10). Derfor er nåden et resultat av Jesu Kristi virksomhet.

Kirken er bevart gjennom Guds kraft, troen på en frelse som ligger ferdig til å åpenbares ved tidenes ende (1 Pet 1:5). Troens mål er sjelens frelse. Profetene profeterte om frelse, men de visste ikke tiden eller Messias’ person da de vitnet om hans lidelser og etterfølgende herlighet (1 Pet 1:9-10).

Synden kom inn i verden med Adam og hersket fra Adam til Moses. Med synden kom døden (Rom 5:12). Synden eksisterte før loven ble gitt til Moses (Rom 5:13). Følgene av loven var dermed kjent for Adam, ettersom synden ikke kan regnes hvor det ikke er lov. Nåden ble stor på grunn av menneskets frelse fra synden, samt loven. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5:15-21). Hvis et menneske adlyder, vil mange bli rettferdige i nåden som hersker gjennom rettferdigheten og gir evig liv ved den salvede Jesus Kristus, vår Herre (Rom 5:20-21).

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Loven er dermed oppfylt i oss som lever ifølge Ånden (Rom 8:4).

Ånden leder sinnet i samsvar med sitt formål (Rom 8:5). Det mennesker av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud. Vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det (Rom 8:7). Således kan den kjødelige eller uomvendte natur kjennes igjen ved sin motstand mot å følge Guds lover.

Den Ånden som reiste Jesus opp fra de døde, bor i de kristne, og den gir våre dødelige legemer liv ved den Ånden som bor i oss (Rom 8:11). Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn (Rom 8:14), og det er ved Guds nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten ved Jesus Kristus (Joh 1:17). Vi utvikler det samme barnekåret som ble gitt til vår bror Jesus Kristus, og som gjør at vi roper Abba eller Far (Rom 8:15).

Loven i seg selv gjør ikke et menneske rettferdig. Et menneske blir rettferdig ved troen på Jesus Kristus (Gal 2:16). Livet de lever er i troen på Guds Sønn (Gal 2:20). Vi er døde for loven og lever for Gud (Gal 2:19). Men vi forkaster ikke Guds nåde ved å følge loven, fordi vi ikke blir rettferdige ved loven (Gal 2:21). Vi følger loven fordi Ånden får oss til å gjøre det, og loven har sitt utspring i guddommelig natur som vi skal få ta del i, i likhet med Kristus (2 Pet 1:4).

Vi er frelst, ikke ved loven, men ved Jesu Kristi nåde (Apg 15:11). Synden hersker ikke over de utvalgte, for de står ikke under loven, men under nåden, og de er Guds tjenere (Rom 6:14-15). Men vi synder ikke ved å bryte loven fordi vi er Guds tjenere, rettferdige og uten synd, av hjertet lydige mot den lære som ble overgitt til oss (Rom 6:17-18). Selv om vi var døde på grunn av våre synder, er vi gjort levende med Kristus i nåden (Ef 2:5). I Kristus ble vi reist opp fra døden og satt i himmelen sammen med ham. Slik ville Gud i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus (Ef 2:6-7). For av nåde er vi frelst ved tro. Det er ikke menneskets gjerning, det er Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg (Ef 2:9). Så følger vi loven ved Guds Ånd i nåden.

3.2.3 Forpliktelsene ifølge loven

Det er en kontinuerlig forpliktelse til å oppfylle loven som ikke opphører eller forandres, som vi har sett (Matt 5:18; Luk 16:17). På Kristi tid ble ikke loven overholdt på korrekt måte av jødene (Joh 7:19), og den ble forandret i henhold til tradisjonen av datidens jødiske lærere (Matt 15:2-3, 6; Mark 7:3, 5, 8-9, 13) til en byrde eller et åk, og utfordret dermed Gud (Apg 15:10).

Men det finnes en høyere befaling om å overholde Guds bud. Den er i behold og vil ikke forsvinne før tiden for menneskets tidsalder er over.

3.2.3.1 Hvorfor følger kristne loven?

Kristne er frelst ved nåden, ikke ved loven. Hvorfor er det da innlysende at de erkjenner og følger loven? Fordi:

Guds lov strømmer ut fra den vedvarende godheten ved hans natur.

Guds lov følger av Guds natur, og derfor blir den evig, for Gud selv er uforanderlig ved å være grunnleggende god som sentrum for den ultimate godheten. I Markus 10:18 sa Kristus: ”Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god – det er Gud”, eller ”Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god. Men vil du gå inn til livet, så hold budene!” (Matt 19:17). Guds godhet driver oss til omvendelse (Rom 2:4). Guds natur er godhet som ikke forandres. Himmelens hærskare er hans medlemmer. Derfor blir de uendret i guddommelig natur og godhet.

På denne måten er Kristus i går og i dag den samme, ja til evig tid (aioonas) (Hebr 13:8). De utvalgte, som er en del i den guddommelige natur (2 Pet 1-4), blir en del av Melkisedeks guddommelige presteskap, som er evig (aparabaton) eller som er uforanderlig til evig tid (aioona) (Hebr 7:24). Kristus kan fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham (Hebr 7:25, se Marshall’s Greek-English Interlinear). Men han er ikke gjenstand for tilbedelsen, heller ikke Gud som befaler med sin vilje.

Guds lov skal følges i troen, ikke i gjerninger (Rom 9:32). Vi har en ny pakt hvor Herren legger sine lovbud i våre sinn og skiver dem i våre hjerter. Han er vår Gud og vi er hans folk som tilber ham ved å overholde lovbudene som en del av vår natur (Hebr 8:10-13). Derfor er ytre tegn verdiløse. Det er overholdelsen av Guds bud i vårt indre som omskjærer oss (1 Kor 7:19) som kristne og medlemmer av det åndelige Israel. Det er de som holder Guds bud som fyller draken med raseri og som forfølges (Åp 12:17). Overholdelsen av Guds bud identifiserer dem under forfølgelsene (Åp 12:17). Dette er de hellige som holder seg til Guds bud og holder ut (Åp 14:12).

3.2.3.2 Kristne som Guds tempel

De hellige er Guds tempel eller alter (naos), og Guds Ånd bor i dem. Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig og dette templet er oss (1 Kor 3:16-17). Derfor må kristne holde sine legemer sunne slik at de kan motta Guds Ånd. For Gud har sagt at han vil leve i oss, blant oss, og han skal være vår Gud. Vi må være hellige og atskilte. Gud er vår Far og vi er hans barn (2 Kor 6:16-18 siterer løst en rekke tekster fra Det gamle testamente: 3 Mos 26:12; Esek 37:27; Jes 52:11; 2 Sam 7:14).

Av den grunn skulle de kristne ikke omgås med de vantro (2 Kor 6:14). De skulle rense seg fra all urenhet på kropp og sjel og fullføre sin helliggjørelse i frykt for Gud (2 Kor 7:1). De er således utvalgt fra begynnelsen og frelst gjennom helliggjørelsen ved Ånden og troen på sannheten (2 Tess 2:14). Derfor er sannheten en forutsetning for åndelig helse og et tegn på de utvalgte. I henhold til denne utviklingen kan man se at Bibelens generelle lover har en spesifikk betydning og hensikt. Målingen av Guds tempel finner sted i henhold til disse lovene (Åp 11:1).

3.2.4 De ti bud

Kirken forplikter seg til å overholde de ti budene som er inkludert i 2 Mosebok 20:1-17 og 5 Mosebok 5:6-21.

Det første budet er: