Guds kristne kirker

[256]

Loven og det fjerde budet

[256]

(Utgave 1.2 19981007-20000118)

Det fjerde budet tar for seg sabbaten eller hviledagen. Dette omfatter den sjuende dagen i uken, nymånedagene, helligdagene, den sjuårige sabbaten for landet og systemet med jubelår. Samtlige er knyttet til den astronomiske månekalenderen og det kreves at de overholdes til beste for hele menneskeheten (Markus 2:27). De står sammen eller de faller sammen (Kolosserbrevet 2:16-17).

Loven og det fjerde budet

Lovgivningens utforming

Det finnes ukentlige eller sjuendedagssabbater, månedlige eller nymånesabbater, årlige sabbater eller helligdager, sjuendeårssabbater og jubelår. De har alle blitt beordret i budet og alle må overholdes.

Femte Mosebok 5:12-15 12 Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, slik som Herren din Gud har befalt deg. 13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 14 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter eller din trell eller din trellkvinne eller din okse eller ditt esel eller noen av dine dyr eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter, for at også din trell og din trellkvinne skal få hvile, som du selv. 15 For du skal komme i hu at du selv var trell i landet Egypt, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.

Andre Mosebok 20:8-11 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Ordet ”sabbat”

sabbat (SHD 7676) er et ord som betyr å opphøre eller hvile. Den er en dag for tilbedelse (3Mos 23:3) og en dag for hvile og forfriskning (2Mos 23:12). Den er et tegn på Guds herredømme over skapelsen og var den første nedtegnede velsignelse og ble helliget eller utskilt fra skapelsen av Adam (1Mos 2:2-3). Den ble skapt for menneskeheten (Mark 2:27) og overholdelsen av den er knyttet til troen. Den ble overholdt av Abraham (1Mos 26:5) som ble gitt sannheten (1Mos 24:27) og som førte andre inn på den veien (1Mos 24:48). Ved å overholde den bekjente Israels folk at de var hans gjenløste folk, underlagt hans lov.

Gjennom denne hvilen viser vi vår tillit til Gud. Overholdelse av sabbaten erklæres som en velsignelse (Jes 56:2-4; 58:13; 66:23; Esek 44:24; 45:17; 46:1, 3-4, 12). Israels folk ble irettesatt for å ha forsømt den (Jes 1:13; Jer 17:21-27; Esek 20:12-24; Amos 8:5). Lengden på Juda stammes babylonske fangenskap ble fastsatt etter overtredelsen av landets sabbatsår (2Krøn 36:21).   

Sabbaten som tegn eller segl

Sabbaten er det fjerde budet og er beskrevet i Andre Mosebok 20:8-11 og Femte Mosebok 5:12-15. Sabbaten er hellig for Herren Gud (Yahovah Elohim) ifølge det fjerde budet. I Andre Mosebok 20:8 kan vi lese:

Andre Mosebok 20:8-11 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Dette er for at alle, selv buskapen, skal kunne hvile (5Mos 5:14).

I seks dager skal vi arbeide (5Mos 5:13), dyrke og vokte eller ta oss av skaperverket (1Mos 2:15), og vi skal ikke være uvirksomme (2Tess 3:6-11). Alt det din hånd er i stand til å gjøre, gjør det med all din kraft! (Pred 9:10). Det et menneske sår, det skal han også høste (Gal 6:7).

Den sjuende dagen er sabbaten. Den er beregnet til lørdagen fra skapelsen av Adam. Alle folkeslag kjenner den igjen som sabbaten, og den faller på lørdagen i vår moderne kalender. Den sjuende dagen er i en kontinuerlig syklus og kan ikke flyttes til noen annen dag, uansett når den inntreffer i sol-/månesyklusen.

Den nye verdenskalenderen med sine variasjoner, som det for tiden er forslag om, undergraver selve essensen av loven. Verdenskalenderen er en tolvmåneders, stadig tilbakevendende kalender med like lange kvartaler. Den er stadig tilbakevendende siden den består på samme måte år etter år.

Vår nåværende kalender er ikke stadig tilbakevendende, men årlig. Den endrer seg hvert år. Det gjør den fordi dens typiske 365-dagerssyklus ikke kan deles likt på antall dager i uken. Det kan heller ikke den astronomiske månekalenderens måned på 29,5 dager.

Følgen av denne ene dagen som blir til overs er at året vanligvis begynner og slutter på samme ukedag. Dermed må neste år begynne på følgende ukedag. Dette krever en ny kalender hvert år.

Teknisk sett er vår gregorianske kalender en variert, ordnet syklus bestående av fjorten kalendere. Kalenderen for det året som begynner på en søndag skiller seg ut fra kalenderen for det året som begynner på en mandag, og så videre for alle sju ukedagene. Siden forekomsten av skuddår kan forandre på hver av disse sju kalendrene, øker det totale antallet kalendere.

Hvis vi fjernet skuddårsdagen fra kalenderen, ville det nye året vanligvis begynne på samme ukedag som det foregående. Vi ville da få en stadig tilbakevendende kalender.

Vi kan ta en dag ut av kalenderen uten å avvike fra solsyklusen på ca. 365,24 dager ved ganske enkelt å betrakte den dagen som en venteperiode på 24 timer før man gjenopptar kalenderen. Disse dagene utenom kalenderen, også kjent som "blanke dager" eller "mellomkalenderdager", skal ikke være ukedager. Der virker mest rimelig å behandle dem som helligdager, og det er en del av logikken bak verdenskalenderen. Dette og andre forslag endrer på rekkefølgen av de sju ukedagene fra skapelsen av Adam. Denne sjudagerssyklusen passer heller ikke inn i måne-måneden eller solåret.

Tredje Mosebok 23:32 viser at dagene egentlig slutter og begynner om kvelden og ikke ved midnatt eller om morgenen.

Tredje Mosebok 23:32 En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere, og dere skal faste. Den niende dag i måneden om kvelden, fra den ene kveld til den neste, skal dere holde deres sabbatshvile.

Den sjuende dagen begynner på slutten av ukens sjette dag, vår fredag om kvelden, når solen går ned i havet. Se studieskriftet Start of Month and the Day [203]). 

Dette bekreftes av Paulus i Apostlenes gjerninger 27:27-34 samt Mishnah, som er en skriftsamling fra det andre århundret i vår tidsregning, og som går tilbake til det andre århundret før vår tid. Se den andre inndelingen, Moed, Sabbat 1:3, 15:3. 

Det skal ikke finne sted kjøp og salg, eller arbeid som krever lønn, på sabbaten. Men dette betyr ikke at det ikke forekommer aktivitet. Nehemja gir et eksempel på arbeid på sabbaten.

Nehemja 10:28-31 28 Resten av folket, prestene, levittene, dørvaktene, sangerne, tempeltjenerne og alle de som hadde skilt seg fra de fremmede folk for å leve etter Guds lov, med hustruer, sønner og døtre, så mange som hadde kunnskap og forstand – 29 alle disse holdt seg til de mest ansette blant sine brødre og sverget en dyr ed på at de ville vandre etter Guds lov, som var gitt ved Guds tjener Moses, og at de ville holde og gjøre etter alle Herrens, vår Herres bud og lover og forskrifter: 30 Vi sverget at vi ikke skal gi våre døtre til fremmede folk, heller ikke ta deres døtre til hustruer for våre sønner, 31 at vi, når de fremmede folk kommer med sine varer og all slags korn for å selge det på sabbaten, ikke skal kjøpe det av dem på sabbaten eller noen annen helligdag, og at vi i det sjuende året skal la landet hvile, og ettergi all gjeld.

Sabbatsordningen må forstås å være representativt for et system som er spesielt for Guds folk.

Det usyrede brødet er et tegn på Herrens lov (5Mos 6:8) og hans forløsning av Israels folk (5Mos 6:10) som gjennom Kristi offer strekker seg til å omfatte alle dem som er i Kristus (Rom 9:6; 11:25-26). Disse tegnene beskytter Israels folk mot avgudsdyrkelse (5Mos 11:16) siden de er tegn og segl for Guds utvalgte (Åp 7:3).

Et tegn, SHD 226, owth eller ot, er et særskilt tegn eller symbol for påminnelse om ens plikt. Sabbatene er oppført som et tegn for Guds folk. De er tegn mellom oss og Gud som gjør oss hellige.

Andre Mosebok 31:12-14 12 Og Herren sa til Moses: 13 Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. 14 Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk.

Det blir ofte og feilaktig antatt at sabbatene det vises til her kun er flertallsformen av den ukentlige sabbaten. Dette er ikke riktig. Sabbatene strekker seg til å omfatte hele spekteret av tilbedelse med nymånedager, helligdager og det fullstendige systemet med jubelår med sine økonomiske følger. Å drepes er også åndelig og beskytter stadig paktens folk mot avgudsdyrkelse.

Sabbaten er ikke utelukkende et tegn fra Guds kirke, den er også et tegn for de av paktens folk som ennå ikke er kalt til kirken. Hvis den var tegnet på de utvalgte, da ville de som tror på henholdsvis to og tre personer i guddommen og som følger jødedommen og holder sabbat, være en del av den første oppstandelsen. Det skal de ikke være.

Det andre tegnet er Herrens påske og Det usyrede brøds høytid.

Andre Mosebok 13:9-10 9 Det skal være for deg et merke på din hånd og et minnetegn på din panne, for at Herrens lov skal være i din munn. For med sterk hånd førte Herren deg ut av Egypt. 10 Du skal gjøre etter denne lov til fastsatt tid, år etter år (jf. 2Mos 13:11-16).

Soning er et annet tegn for paktens folk. Å ikke overholde soningen straffes ved at man blir tatt bort fra sitt folk. Med andre ord, fra pakten i Israel, som er kirken (3Mos 23:29; Rom 9:6-8).

Tredje Mosebok 23:26-32 26 Og Herren talte til Moses og sa: 27 Men den tiende dag i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. 28 Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er en soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn. 29 Hver den som ikke faster den dagen, skal utryddes av sitt folk. 30 Og hver den som gjør noe arbeid den dagen, han skal utryddes av sitt folk. 31 Det må ikke gjøres noe arbeid den dagen, det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor. 32 En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere, og dere skal faste. Den niende dag i måneden om kvelden, fra den ene kveld til den neste, skal dere holde deres sabbatshvile. 

Soning brukes også for å erklære jubelår, for jubelåret er grunnlaget for Guds ordning som regulerer menneskelige anliggender på jorda. Det er en sabbatisert sabbat, en Shabbath Shabbathown som understreker dens hellighet (se SHD 7677). Jubelårets åndelige betydning vil senere bli belyst. 

Tredje Mosebok 25:8-12 8 Så skal du telle fram sju sabbatsår, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsår blir førtini år. 9 Og i den sjuende måneden, på den tiende dag i måneden, skal du la basunen lyde gjennom landet. På soningsdagen skal dere la basunen lyde gjennom hele landet. 10 Dere skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle dem som bor der. Det skal være et jubelår for dere. Og dere skal komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. 11 Et jubelår skal dette femtiende år være for dere. Ikke skal dere så, og ikke skal dere høste det som vokser av seg selv i det året, og ikke skal dere sanke druer av de ustelte vintrærne i det året. 12 For det er et jubelår, hellig skal det være for dere. Av marken skal dere ete det den bærer. 

Soningen er spesielt utelatt fra offerkategoriene som er knyttet til rike gaver og individuell velsignelse. Det er også basunenes dag. Dette skyldes at ingen av disse dagene er knyttet til verken menneskelig virksomhet eller bestrebelser. Soningsdagen er spesielt en folketellingsdag med en pålagt avgift.

Andre Mosebok 30:11-16 11 Og Herren talte til Moses og sa: 12 Når du holder manntall over Israels barn, da skal alle de som kommer med i manntallet, gi Herren løsepenger for sitt liv når de telles, så det ikke skal komme noen ulykke over dem fordi de telles. 13 Dette skal hver gi som kommer med i manntallet: en halv sekel etter helligdommens vekt – sekelen er tjue gera – denne halve sekel er en gave til Herren. 14 Hver den som kommer med i manntallet fra tjueårsalderen og oppover, skal gi denne gaven til Herren. 15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når dere gir gaven til Herren som løsepenger for deres liv. 16 Du skal ta imot løsepengene av Israels barn og bruke dem til arbeidet ved sammenkomstens telt, så det kan være til å minne om Israels barn for Herrens åsyn, til løsepenger for deres liv.

Skatten eller avgiften på soningsdagen var til tellingen av Israels utvalgte. Det var en fastsatt avgift pr. person som ikke skulle variere på grunn av individuelle omstendigheter. Denne tellingen av Israels folk ble utført av Gud da verden ble grunnlagt (Åp 17:8) og den fastsatte avgiften ble betalt en gang for alle ved Jesus Kristus (Rom 6:10). Denne avgiften viser at frelsen er noe som er betalt for, ikke på grunnlag av individets materielle omstendigheter, men ved Kristi offer en gang for alle (Heb 7:27; 9:26; 10:10; 1Pet 3:18). Innsamlingen av kollekt på soningsdagen undergraver hele tjenligheten av Jesus Kristi offer.

Det er på grunn av dette at det kun er tre kollekter, som spesifisert i Andre Mosebok 23:14-18; 34:24; Femte Mosebok 16:16, Første Kongebok 9:25, og de skal opptas før første dagens morgen i hver høytid.  

Andre Mosebok 23:14-18 14 Tre ganger om året skal du holde høytid for meg. 15 De usyrede brøds høytid skal du holde: Sju dager skal du ete usyret brød, slik som jeg har befalt deg, til fastsatt tid i måneden abib, for i den drog du ut av Egypt. Og ingen skal vise seg tomhendt for mitt åsyn. 16 Likeså kornhøstens høytid, når førstegrøden faller av ditt arbeid, av det som du sår på marken. Og frukthøstens høytid ved årets utgang, når du samler inn frukten av ditt arbeid på marken. 17 Tre ganger om året skal alle menn blant dere møte fram for Herren Herrens åsyn. 18 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og det fete av mitt høytidsoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen.

Et tegn eller owth ble for første gang brukt i Første Mosebok 9:12. Regnbuen var en symbolsk påminnelse fra Gud om sitt løfte og overenskomst om at han ikke skulle ødelegge jorden med vann en andre gang. Gud bruker tegn som identifiserer de som står i et spesielt forhold til ham.

Det første og fremste tegnet på paktens folk var omskjæringen (Første Mosebok 17:10-14). Denne fysiske handlingen var en besegling. Den er nå åndelig og omfatter også kvinner fra dåpen av (se studieskriftet Repentance and Baptism [52]). Dette var meningen helt fra begynnelsen av (5Mos 10:15-17), men det krever også deltakelse fra Gud.

Femte Mosebok 30:6 Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Da skal du få leve.

Dåpen og mottaket av Den Hellige Ånd er det fremste tegnet for de utvalgte, gjennom Jesu Kristi blod, inn til det ene legemet (Matt 28:19; Apg 1:5; 11:16; Rom 6:3; 1Kor 12:13; Heb 9:11-28). Disse tegnene på loven, sabbaten og Herrens påske er spesielt utformet for å beskytte mot avgudsdyrkelse (5Mos 11:6). Disse to tegnene fungerer som segl på hendene og pannen hos Guds utvalgte.

Sammen med Den Hellige Ånd danner de grunnlaget for beseglingen i Johannes’ åpenbaring 7:3 i de siste dagene. Tegnet på de utvalgte er således konsentrert rundt det første budet. Kristus sa: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene (Matt 4:10; Luk 4:8). Vår tjeneste er tilbedelse i bibelsk betydning, og denne erklæringen viser at det er kun én, Gud Fader, som kan tilbes. Yahoshua, hans salvede, kan ikke tilbes.

Sabbaten er et tegn på Guds kirke, men ikke selve tegnet. Det fremste tegnet er guddommen. Den bibelske enhetsstrukturen er at det finnes kun én Gud (5Mos 6:4; 1Kor 8:4) som vi kan kjenne (Hos 8:2; 13:4). Det kreves av oss at vi kjenner både ham (Gal 4:8-9) og hans vilje (Apg 22:14).

Vi har blitt bedt om å skille mellom Gud og hans Kristus (Joh 17:3), og det vil være til evig skam for oss hvis vi ikke gjør dette eller ikke kan det (1Kor 15:34). Forståelsen av at Yahovah Sabaoth, hærskarenes Herre, er den ene sanne Gud, er grunnleggende for troen.

Dåpen er det andre tegnet, og mottaket av Den Hellige Ånd er den indre beseglingen. De ytre tegnene er sabbatene, og Herrens nattverd/påske, som er tegn på Guds lover. Disse følges av nymånedagene og helligdagene. Sabbatene ble ikke forunt menneskeheten på grunn av avgudsdyrking.

Esekiel 20:16-20 16 For de forkastet mine lover og fulgte ikke mine bud og vanhelliget mine sabbater. For deres hjerte fulgte deres motbydelige avguder. 17 Men jeg viste dem skånsel og ødela dem ikke. Jeg gjorde ikke helt ende på dem i ørkenen. 18 Jeg sa til deres barn i ørkenen: Følg ikke deres fedres bud og hold ikke deres lover og gjør dere ikke urene ved deres motbydelige avguder! 19 Jeg er Herren deres Gud. Følg mine bud og hold mine lover og gjør etter dem! 20 Hold mine sabbater hellige! De skal være til et tegn mellom meg og dere, for at dere skal vite at jeg, Herren, er deres Gud.

Vanhelligelsen av sabbaten stammer fra avgudsdyrking. Sabbaten omfatter alle dagene som ble holdt av for tilbedelse av Gud ifølge hans kalender, på grunnlag av korrekt overholdelse av nymånedagene. Gud straffer folket for at de ikke hedrer ham og følger hans lover.

Esekiel 20:21-24 21 Men barna var gjenstridige mot meg. De fulgte ikke mine bud og holdt ikke mine lover, så de gjorde etter dem, enda det menneske som holder dem, får leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de. Da sa jeg at jeg ville utøse min harme over dem, fullbyrde min vrede på dem i ørkenen. 22 Men jeg drog min hånd tilbake og gjorde det jeg gjorde, for mitt navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for de folks øyne som hadde sett at jeg førte dem ut. 23 Men jeg løftet også min hånd for dem i ørkenen og sverget at jeg ville spre dem blant hedningefolkene og strø dem ut i landene, 24 fordi de ikke holdt mine lover, men forkastet mine bud og vanhelliget mine sabbater, og fordi deres øyne fulgte deres fedres motbydelige avguder.

Sabbatene er uatskillelige fra det første budet og loven. Folket straffes for ikke å ha overholdt alle aspekter ved Guds lover (Sak 14:16-19).

Sabbaten er et tegn på vår troskap og forløsning inn i Guds hvile. Å gi avkall på sabbaten er å gi avkall på Guds håp. Det er grunnen til at vi for tiden blir forfulgt for å holde Herrens sabbater.

Enhver som vanhelliger sabbaten skal lide døden (2Mos 31:14; 4Mos 32:36). Den skal være et evig tegn mellom Gud og Israels barn (2Mos 31:17). Ordet som er oversatt til evig er ”Olam”, fra SHD 05769, et ord som innehar betydningen ”varig”, så vel som konstant, av lang varighet, evigvarende eller for alltid osv.

Vi som følger den nye eller den fornyede pakten, er det åndelige Israel (Rom 9:4).

Forberedelsene til sabbaten skal gjøres dagen før (2Mos 16:5). Maten skal samles inn og tilberedes som i eksemplet med mannaen. Hver mann skal være på sitt sted (2Mos 16:29-30). Om det så er i våronnen eller høstonnen, skal de hvile på sabbatsdagen (2Mos 34:21). Herrens handling med å plukke kornaks på sabbaten ble fordømt av de som hadde gjort sabbaten til en byrde ved å legge til muntlige tradisjoner.   

Herren viste at han var sabbatens Herre, ikke ved å mene at den ikke trengte å overholdes, men derimot ved å vise fordømmelse for måten den ble overholdt på. Det er i samsvar med loven å samle inn nok mat eller tilberede nok mat til å spise på sabbaten; det fremgår av denne teksten samt fra loven i Det nye testamente (Matt 12:1-12).

Matteus 12:1-12 1 På den tiden gikk Jesus gjennom kornåkrene på den sabbat. Hans disipler var sultne, og begynte å plukke aks og ete. 2 Men da fariseerne så det, sa de til ham: Se, dine disipler gjør noe som ikke er tillatt å gjøre på sabbaten. 3 Men han svarte: Har dere ikke lest hva David gjorde, da han var sulten, både han og de som var med ham, 4 hvordan han gikk inn i Guds hus og åt skuebrødene, som verken han selv eller de som var med ham, hadde lov til å ete, men bare prestene? 5 Eller har dere ikke lest i loven at prestene på sabbaten vanhelliger sabbaten i templet, og likevel er de uten skyld? 6 Jeg sier dere: Her er det som er større enn templet! 7 Hadde dere visst hva dette betyr: Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer, så hadde dere ikke fordømt de uskyldige. 8 For Menneskesønnen er herre over sabbaten. 9 Så gikk han videre og kom til deres synagoge. 10 Og se, der var en mann som hadde en vissen hånd. Og de spurte ham: Er det tillatt å helbrede på sabbaten? Det var for å få noe å anklage ham for. 11 Men han sa til dem: Hvem blant dere som har en sau, ville vel ikke gripe fatt i den og dra den opp, dersom den falt ned i en grøft på en sabbat? 12 Hvor meget mer verd er ikke et menneske enn en sau! Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.  

Vers tre ovenfor viser til Første Samuelsbok 21:6 hvor David hadde spist det forbudte skuebrødet (2Mos 25:30; 3Mos 24:5-8). Mer spesielt hadde prestene i templet gjort sabbaten til noe verdslig og alminnelig og var uten skyld (Matt 12:5; jf. 4Mos 28:9-10; se også Neh 13:7; Esek 24:21, Joh 7:22-23).

Vi kan ikke klandres for arbeidet vi utfører på sabbaten som de utvalgte i dyrkingen av Gud. Det ble faktisk utført flere ofringer på sabbaten enn på andre dager. Visse former for aktivitet vi tar del i kan fordømme oss, ikke det faktum at vi er aktive.

Kristus gav også en befaling angående helbredelse av syke. Dette skal utføres på sabbaten. Det er i henhold til loven å helbrede og gi mat til de syke og lemlestede på sabbaten (Luk 6:8-10; 13:14-16; 14:3; Matt 12:10-13).

Johannes 7:23 Hvis nå et menneske blir omskåret på en sabbat for at Mose lov ikke skal brytes, blir dere da harme på meg fordi jeg har gjort et helt menneske friskt på en sabbat?

Lukas 14:5 viser at det er viktig å ta hånd om nødssituasjoner på sabbaten.

Dette handler egentlig om til helbredelse på sabbaten. Riktig pleie og omsorg for de syke og rammede på sabbaten er en alvorlig sak. Dersom noen skulle spise sin mat i ensomhet på sabbaten ville dette bringe skam og vanry over oss. Folk må forberede seg på sabbaten slik at de kan overføre maksimalt utbytte av den til sine brødre.

Markus 3:1-5 1 Han gikk igjen inn i en synagoge. Der var det en mann som hadde en vissen hånd. 2 De voktet nå på Jesus for å se om han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne få noe å anklage ham for. 3 Han sier til mannen med den visne hånden: Reis deg og kom hit fram! 4 Så sa han til dem: Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å slå i hjel? Men de tidde. 5 Og han så omkring på dem med harme, full av sorg over deres forherdede hjerter. Så sier han til mannen: Rekk hånden ut! Han rakte den ut, og hånden hans ble frisk igjen.

Lærdommen om oksen i brønnen er en lærdom om nødssituasjoner, men vi må legge planer på forhånd. Eslene skal ikke bli pålesset (Neh 13:15) og portene skal stenges (Neh 13:19). Det betyr at vi også må forhindre mulighetene til å jobbe. Byrder skal ikke bæres (Jer 17:21) og det skal ikke sankes ved (4Mos 15:32-35). Kornbånd skal ikke føres hjem og vinen skal ikke presses (Neh 13:15). Hvis man er forberedt, kan og må alt dette daglige arbeidet stanses.

Blå bånd skal bæres i hjørnene eller kantene på våre klesplagg som en påminnelse om loven.

Fjerde Mosebok 15:37-41 37 Og Herren sa til Moses: 38 Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre seg dusker på kantene av sine klær, slekt etter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk. 39 Slike dusker skal dere ha, for når dere ser på dem, skal dere komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit og følge etter deres eget hjerte og øye, som lokker dere til utroskap. 40 Slik skal dere komme i hu alle mine bud og holde dem og være hellige for deres Gud. 41 Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren deres Gud.

Dette er personlig mellom deg og Yahovah vår Elohim. Det er ikke underlagt straff for forsømmelse slik tilfellet er for andre lovbrudd. Det er imidlertid påkrevd, og det skal ikke gjøres for å vise seg frem (Matt 23:5).

Mat og varer kan verken kjøpes (Neh 10:31) eller selges (Neh 13:15). Både kjøp og salg er forbudt.

Sabbatsordningen peker mot frelse og liv skal berges (Mark 3:4; Luk 6:9), og redning skal utføres der hvor det er mulig (Matt 12:11).

Vi skal studere og lære oss å overholde denne komplette sabbatsordningen, ikke fordi vi frykter straff, men fordi vi elsker vår eneste og sanne Gud.

1Joh 5:3 For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge.

Sabbatene er ikke tunge, men de må holdes i åndelig renhet (Jes 1:13). De må ikke vanhelliges eller verdsliggjøres (Jes 56:2, 4-7).

Jesaja 56:2 Salig er det menneske som gjør dette, det menneskebarn som holder fast ved det - som holder sabbaten, så han ikke vanhelliger den, og som akter på sin hånd, så den ikke gjør noe ondt.

Jesaja 56:4-7 4 For så sier Herren: De gjeldinger som vil holde mine sabbater og velge det som jeg har behag i, og holde fast ved min pakt, 5 dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer, gi et minne og et navn som er bedre enn sønner og døtre. Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut. 6 Og de fremmede som holder seg til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn, og for å være hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, 7 dem vil jeg føre til mitt hellige berg og la dem glede seg i mitt bønnehus. Deres brennoffer og slaktoffer skal være til behag på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.

Sabbaten skal være en glede, ikke en sorgens dag (Jes 58:13-14). Den skal overholdes av alle når de kommer for å tilbe Herren, nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat (Jes 66:23).

Ingen byrde skal bæres på sabbaten, slik som den ikke skulle bæres eller føres inn i Jerusalem (Jer 17:21). Gled dere over sabbaten og bring glede til Guds hus. Bær ingen byrde ut av deres hus på sabbaten (Jer 17:22); dette vil vise at arbeid på ens egen eiendom også er forbudt på sabbaten. Den skal helligholdes og være atskilt fra andre dager.

Kristus var større enn templet slik som vi er større enn det fysiske templet, ettersom vi er Guds tempel (2Kor 6:16), og templet var gjort for oss (Mark 2:27). Vi må også alle holde sjuendedagssabbaten som en forberedelse for det hjemmet vi må være for Gud. Dette er for hele menneskeheten, ettersom det ble gitt som en prøvelse for Israel (2Mos 16:18).

Sabbaten er en forutsetning for arveretten til Israels kongerike, dersom ingen byrder bæres inn gjennom byens porter. Konger og fyrster skal sitte på Davids trone. Men hvis ingen etterkommer denne advarselen, skal byen bli ødelagt av ild (Jer 17:27). Da kommer hedningene til å spotte sabbatene (Klag 1:7) i tiden for hennes lidelser. Således er sabbaten et tegn på og kilde til forhånelse i lidelsen for dem som er av Guds hus. Kongen og presten vil bære hans vrede og harme for verdsliggjøringen av sabbaten (Klag 2:6).

Sabbatene er til for glede og fest. Men som en straff har denne gleden på sabbaten blitt fjernet (Hos 2:11). Man må ha den rette holdningen på sabbaten. Man må vente på at den er oppnådd før man kan gå i gang med virksomhet, siden dette vil bli overført til holdningen i forhold til ærlighet, offer og gavmildhet (Am 8:5). Vær alltid bevisst på å gjøre det gode samt helbrede skavankene hos oss alle (Luk 13:10-16).

Lukas 23:54 forteller oss at vi må gjøre forberedelser til sabbaten. Tenk fremover, gjør godt mot hverandre. Vis at vi elsker hverandre slik som Kristus elsker oss. La oss vokse i troen på at vi alle er skapt hele (Luk 5:5-14).

Siden det er i henhold til loven å foreta omskjæring på sabbaten, er det også i henhold til loven å omskjære våre hjerter med gavmildhet og Åndens kraft. Døm hverandre rettferdig for det gode vi gjør på sabbaten (Joh 7:21-24).

Jesaja 56:2 Salig er det menneske som gjør dette, det menneskebarn som holder fast ved det - som holder sabbaten, så han ikke vanhelliger den, og som akter på sin hånd, så den ikke gjør noe ondt.

Velsignelsene vil tilfalle dem som overholder sabbatsordningen, og for dem som forkynner verdsliggjøringen av sabbaten, leser vi:

Jeremia 10:21 For hyrdene var uforstandige og søkte ikke Herren. Derfor gikk de ikke klokt fram, og hele hjorden ble spredt.  

Hyrdene av det åndelige Israel som ikke søker gjennom grundige studier og lydighet mot ordet skal dømmes og deres hjord skal bli spredt. Denne dommen kan bety døden for de enkeltstående hyrdene som forkynner verdsliggjøringen av loven (Jes 66:16-24).

I tiden etter Messias krever vi voksendåp for å oppnå Ånden og fornyelse av pakten. Forpliktelsene knyttet til sabbatismos (SGD 4520) består.

Hebreerbrevet 4:9-11 9 Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk. 10 Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. 11 La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.

Sjuendedagssabbatens hvile består! Vi, som er døpt i det åndelige Israel og har fornyet pakten med vår Gud, vil holde den og avstå fra vårt arbeid.

Andre Mosebok 31:12-17 12 Og Herren sa til Moses: 13 Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. 14 Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk. 15 Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. 16 Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. 17 Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro.

I fremtiden, i hans gode tid, skal Gud hente individer fra nasjonene som skal bli prester og levitter ifølge Melkisedeks ordre. De og alle og enhver skal komme til å tilbe ham på sabbatsdagen.

Jesaja 66:18-23 18 Og jeg, jeg gjør deres gjerninger og tanker til intet. Den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål, og de skal komme og se min herlighet. 19 Jeg vil gjøre et tegn på dem og sende noen av de unnkomne blant dem til hedningefolkene, til Tarsis, Pul og Lud, bueskytterne, til Tubal og Javan, til de fjerne kyster som ikke har hørt gjetordet om meg og ikke sett min herlighet. Og de skal kunngjøre min herlighet blant hedningefolkene. 20 Fra alle hedningefolkene skal de komme med alle deres brødre til matoffer for Herren, på hester, på vogner, i bærestoler, på muldyr og på raske kameler, og de skal føre dem opp på mitt hellige berg i Jerusalem, sier Herren, slik som Israels barn bærer matofferet i rene kar til Herrens hus. 21 Også av dem vil jeg ta meg noen til prester og til levitter, sier Herren. 22 For likesom den nye himmel og den nye jord, som jeg skaper, blir stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og det navn dere har, bli stående til evig tid. 23 Og det skal skje: Nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn, sier Herren.

Praktisk anvendelse

Sjuendedagssabbaten skal holdes (2Mos 20:8-11; 5Mos 5:12-15; Heb 4:9-11) som et uttrykk for Guds befaling og ett av de ti budene. Dette er evige og ukrenkelige forskrifter for alle mennesker. Sabbaten er hellig. Enhver som vanhelliger sabbaten skal lide døden og bli utryddet fra sitt folk (2Mos 31:14-15). Sjuendedagssabbaten skal bestå i den nye pakten for dem som følger den (Heb 4:9). Den sjuende dagen begynner ved slutten av den sjette ukedagen, vår fredag, ved kveldens slutt etter solnedgangen til havs. Den er fra solnedgang til solnedgang (3Mos 23:32; Apg 27:27-33). Det er en evig pakt mellom Israels folk og et evig tegn mellom dem og Gud, der de anerkjenner ham som skaper (2Mos 31:15-16). Alle sanne kristne er det åndelige Israel og alle vantro skal til sist komme inn blant Israels folk (Rom 9:6; 11:16-25). Straffen for å vanhellige sabbaten er døden ved at man mister retten til Den Hellige Ånd og blir overført til den andre oppstandelsen (Åp 20:5).

Sabbaten er en glede og skal æres som en av Herrens helligdager. Det er ikke en dag av ren nytelse, men en dag med hellig samling (Jes 58:13-14). Intet arbeid skal utføres og ingen byrde bæres den dagen (Jer 17:21-22), og vi skal verken kjøpe (Neh 10:31) eller selge (Neh 13:15).

Nymånedagene

Jesaja 66:22-23 22 For likesom den nye himmel og den nye jord, som jeg skaper, blir stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og det navn dere har, bli stående til evig tid. 23 Og det skal skje: Nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn, sier Herren.

Folket blir beordret til å tilbe både på sjuendedagssabbaten og nymånedagene (se også Esek 46:6, 9-10).

Esekiel 46:1-3 1 Så sier Herren Herren: Porten til den indre forgården, den som vender mot øst, skal være lukket de seks arbeidsdagene. Men på sabbatens dag skal den åpnes, og likeså på nymånedagen. 2 Og fyrsten skal da gå inn gjennom forhallen i porten utenfra og stå ved portens dørstolpe. Prestene skal ofre hans brennoffer og hans fredsoffer, og han skal tilbe på portens terskel og så gå ut igjen. Men porten skal ikke lukkes før om kvelden. 3 Folket i landet skal på sabbatene og nymånedagene tilbe for Herrens åsyn ved inngangen til denne porten.

Offeret på nymånedagen er i realiteten større enn det på sabbaten (Esek 46:4, 6). Det er ingen forskjell mellom nymånedagen og den ukentlige sabbaten. Begge dagene er hellige og handel er ikke tillatt på noen av dem.

Amos 8:5 Dere sier: Når er nymånedagen slutt, så vi kan selge korn? Og sabbaten, så vi kan åpne kornbodene – og gjøre efaen liten og sekelen stor og forfalske vekten

Betydningen av offeret på nymånedagen er knyttet til kirken og Israels råd. Hvis nymånedagene ikke overholdes, er det umulig å forstå Guds kalender (se studieskriftet God’s Calendar [156]). Den moderne jødiske kalenderen er ikke korrekt og forhindrer gjenopprettelsen. Frem til Guds kalender blir gjenopprettet, kan ikke høytidene og nymånedagene holdes på riktig måte, og således blir gjenopprettelsen forsinket. Kun ved å gjenopprette nymånedagene kan kalenderen og høytidene holdes korrekt og bli forstått.

Nymånedagene er en av minnehøytidene som Herren regnet opp i Fjerde Mosebok 10:10.

Fjerde Mosebok 10:10 På deres gledesdager og deres høytider og deres nymånedager skal dere blåse i trompetene når dere ofrer brennoffer og fredsoffer. De skal minne om dere for deres Guds åsyn. Jeg er Herren deres Gud.

Herren vår Gud er Yahovah vår Elohim. Ofrene var fullbyrdet i Kristus. Sabbatene, nymånedagene og de fastsatte høytidene ble ikke tatt bort.

Høytiden ved nymånedagene ble behandlet som en Shabbatown eller hellig sabbat. Det ble frembrakt offer, som vi ser over, som et minne.

Fjerde Mosebok 28:11-15 11 Den første dagen i hver måned skal dere ofre til Herren et brennoffer: to unge okser og en vær og sju årsgamle lam uten lyte. 12 Til matoffer skal dere ofre for hver okse tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og til væren to tiendedeler fint mel blandet med olje, 13 og for hvert lam en tiendedel fint mel blandet med olje. Da er det et brennoffer til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. 14 Drikkofrene som hører til, skal være en halv hin vin for hver okse og tredjedelen av en hin til væren og fjerdedelen av en hin for hvert lam. Dette er månedsbrennofferet, som skal bæres fram hver nymånedag i året.15 Det skal også ofres en geitebukk som syndoffer til Herren, i tillegg til det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer.

Vi kjenner til fra teksten over at nymånedagene skulle finne sted hver måned gjennom samtlige av årets måneder. De samme forskriftene gjelder for nymånedagene som for de andre høytidene og sabbatene.

Første Krønikebok 23:31 De skulle hjelpe til ved hver ofring av brennoffer til Herren på sabbatene, på nymånedagene og på høytidene, så mange som det var fastsatt, og slik som det var foreskrevet for dem – all tid for Herrens åsyn.

Nymånedagene er mellomledd mellom sabbatene og høytidene.

Andre Krønikebok 31:3 Det som kongen gav av sin eiendom, skulle brukes til brennofrene, morgenbrennoffer og kveldsbrennoffer og brennofrene på sabbatene og nymånedagene og høytidene, slik som det står skrevet i Herrens lov.

Esras bok 3:5 konstaterer også at nymånedagene ble gjenopprettet. Begge de store gjenopprettelsene omfattet gjenopprettelsen av nymånedagene.

Esras bok 3:5 Siden ofret de det daglige brennoffer og de offer som hørte til nymånedagene og alle Herrens hellige høytider, og likeså hver gang noen kom med et frivillig offer til Herren.

Nymånedagene er begynnelsen av eller den første dagen i måneden (4Mos 10:10; 28:11). Månekalenderen er det hellige folkets merke. I sin kommentar til Andre Mosebok 12:2 konstaterer Mekilta at ”nasjonene” fastsetter tiden ut fra solen, mens Israel bruker månen (Sal 104:19). Sabbatene og nymånedagene sammen pålegger hvile fra arbeidet som vi kan lese i Amos 8:5. Det skulle være en gledens dag. Latteren som var beregnet for helligdagene, nymånedagene og sabbaten ble lagt bort.

Hosea 2:11 Jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og sabbater og alle hennes høytider.

Dette skjedde på grunn av utroskap og avgudsdyrking. Gud ødelegger sitt folk fordi de ikke overholder lovene. Sluttresultatet er at han ødelegger nasjonens velstand.

Hosea 2:12 Jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, som hun har talt om og sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt meg! Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem.

Første Mosebok 1:14 forteller at Gud lot det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dag og natt, og som tegn og for årstidene. Nymånedagene fastsetter rekkefølgen og tidspunktet for høytidene og går logisk forut for sabbaten, som representerer fullbyrdelsen på den sjuende dagen, mens månedagene begynte den fjerde dagen. Lysene er til for å skille lys fra mørke (1Mos 1:18). Månen viser verdens lys inni det mørket som hersker over den. Solen brukes for å fremstille Kristus.

Malaki 4:2-4 2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset. 3 Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud. 4 Kom i hu Mose lov, min tjeners lov, den jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud!

Frykten for Gud er erindringen om Guds lov. Sabbatene og nymånedagene ble behandlet på samme måte når det gjaldt handelsvirksomhet. Å drive handel eller kjøp og salg er og var forbudt, både på nymånedagene og sabbaten.

Amos 8:4-6 4 Hør dette, dere som tråkker på den fattige og gjør ende på de saktmodige i landet. 5 Dere sier: Når er nymånedagen slutt, så vi kan selge korn? Og sabbaten, så vi kan åpne kornbodene – og gjøre efaen liten og sekelen stor og forfalske vekten 6 og kjøpe de hjelpeløse for penger og den fattige for et par sko og selge lettkorn?

Det totale antall måneder er tolv, med en trettende mellomkalendermåned som blir lagt til sju ganger i hver nittenårssyklus, som påkrevd i Annen Mosebok 12:1. Rekkefølgen av kalenderen, som ble opprettet av Gud i skapelsen, blir fastsatt av himmellegemene. Bevegelsen og posisjonen til himmellegemene er den avgjørende faktoren for kalenderen. Man ser utviklingen av dette gjennom Bibelen, og det står sentralt i loven.

Salmenes bok 104:19 Han gjorde månen til å fastsette tidene. Solen kjenner sin nedgangstid.  

Månen er den avgjørende faktoren, ikke solen. Solen gjelder kun for dagen og som en akse for årets begynnelse fra vårjevndøgn eller årets skifte i Andre Mosebok 34:22, fra SHD 8622 {tek-oo-faw} eller {tekquphah} som betyr:

1(a) komme igjen, kretsløp av tid eller rom, et vendepunkt, et (krets)løp

1(b) i kretsløpet (som adverb)

For Israel og alle folk på den nordlige halvkulen, er vintersolverv det tidspunktet i desember når solen er på sin sydligste breddegrad. På dette tidspunktet har vi årets korteste dag, vanligvis rundt 21./22. desember. Sommersolverv er det tidspunktet i juni når solen er på sin nordligste breddegrad. På dette tidspunktet har vi årets lengste dag, vanligvis rundt 21./22. juni.

Vårjevndøgn er det tidspunktet i mars når solen passerer ekvator på sin ferd fra den sydlige til den nordlige halvkule. Dag og natt er omtrent like lange. Dette tidspunktet er vanligvis rundt 20./21. mars. Høstjevndøgn er det tidspunktet i september når solen passerer ekvator på sin ferd fra den nordlige til den sydlige halvkule. Dag og natt er omtrent like lange. Dette tidspunktet er vanligvis rundt 21./22. september.

Et tropisk år er 365,24219 dager og en synodisk måned er 29,53059 dager. Nitten tropiske solår er nært nok til et komplett antall synodiske måneder. Den virkelige lengden på et spesifikt år kan variere med flere minutter på grunn av påvirkning fra andre planeters gravitasjonskraft. Likeledes kan tiden mellom to nymåner variere med flere timer på grunn av flere faktorer, deriblant endringer i gravitasjonskraften, påvirkning fra solen samt månens banehellig.

Nitten år markerer en komplett syklus. Denne perioden fastsettes av nymånens gang gjennom årstidene. Det er nitten år i en slik syklus.

Praktisk anvendelse

Nymånedagene må overholdes ifølge loven (4Mos 10:19; 28:11-15; 1Krøn 23:31; 2Krøn 2:4, 8:13, 31:3). Handelsvirksomhet skal opphøre i denne perioden, i likhet med sabbaten (Amos 8:5). Israel overholdt nymånedagene (Jes 1:13-14; Esr 3:5; Neh 10:33; Sal 81:3; Hos 2:11), og det gjorde også kirken gjennom århundrene. Kirken overholdt nymånedagene sammen med sabbaten og de hellige dagene (Kol 2:16). Nymånedagene skal overholdes ved gjenopprettelsen under Messias (Jes 66:23; Esek 45:17, 46:1, 3, 6) som en sabbat, og de påhviler oss nå. Nymånedagene skal overholdes i samsvar med Guds befaling også før helligdagene som opprettes som fastsatte tidspunkt (Sal 81:3). Dette stammer fra konjunksjonen i den astronomiske månesyklusen og ikke fra det som er iakttatt (Sal 104:19).

Helligdager og høytider

Man finner en oversikt over årets hellige dager i Tredje Mosebok 23:1-44, Fjerde Mosebok 28:16–29:35 og i Femte Mosebok 16:1-16. Disse årlige helligdagene er obligatoriske dager for hellig sammenkomst (3Mos 23:4). De er minnedager (3Mos 23:43) og de gjenspeiler Herrens plan for frelse.

Årets sju helligdager er:

Herrens påske (3Mos 23:7; 4Mos 28:18);

Siste dagen i det usyrede brøds høytid (3Mos 23:7; 4Mos 28:25);

Pinse (3Mos 23:21; 4Mos 28:26)

Basunenes høytid (3Mos 23:23; 4Mos 29:1);

Soningsdagen (3Mos 23:26; 4Mos 29:7);

Løvhyttefesten (3Mos 23:35; 4Mos 29:35);

Den siste store dagen (3Mos 23:36; 4Mos 29:35).    

Det er tre årlige høytider (2Mos 23:14). Tidspunktet for disse høytidene er bestemt eller fastsatt (Esr 3:5, Neh 10:33). Ordet bestemt er fra mow’ed (SDH 4150) og betyr en "avtalt" tid som ikke kan utsettes.

Først kommer det usyrede brøds høytid som har to helligdager, Herrens påske den femtende dagen og siste dagen i det usyrede brøds høytid den tjueførste dagen i den første måneden eller Nisan (Abib).

Deretter kommer førstegrødens høytid eller pinsen (2Mos 23:16), som inntreffer femti dager etter offeret av den nyklipte ullen. Dette offeret finner sted på ukens første dag, den romerske søndagen (den allmenne verdslige kalenderen) i det usyrede brøds høytid.

Den tredje høytiden er løvhyttefesten eller innhøstingsfesten (2Mos 23:16) hvor den femtende dagen i den sjuende måneden er hellig, samt den siste store dagen, som den åttende dagen i denne høytiden.

Systemet med tiende er knyttet til høytidene og virker i den komplette ordningen med jubelår.

Femte Mosebok 14:22-29 22 Du skal være nøye med å gi tiende av all din avling, av grøden som vokser på marken år for år. 23 For Herrens, din Guds åsyn, på det sted han utvelger til å la sitt navn bo, skal du ete tienden av ditt korn og din most og din olje og det førstefødte av ditt storfe og av ditt småfe, for at du kan lære å frykte Herren din Gud alle dager. 24 Men hvis veien er for lang for deg, så du ikke makter å føre det dit, fordi det sted Herren din Gud utvelger til bolig for sitt navn, er for langt borte fra deg, og Herren din Gud har velsignet deg rikelig, 25 så kan du selge det for penger, og pengene skal du pakke inn og ta dem med det til det sted som Herren din Gud utvelger. 26 Pengene kan du bruke til å kjøpe alt det du har lyst til, storfe og småfe og vin og sterk drikk, alt det ditt hjerte attrår, og du skal ete det for Herrens, din Guds åsyn og være glad, du og ditt hus. 27 Og så må du ikke glemme levitten som bor i dine byer! For han har ingen del eller arv hos deg. 28 Ved slutten av hvert tredje år skal du legge til side hele tienden av avlingen i det året og samle det opp i dine byer. 29 Så skal levitten – som ikke har noen del eller arv med deg – og den fremmede og den farløse og enken som bor hos deg, komme og ete seg mett, for at Herren din Gud må velsigne deg i alt det arbeid du tar deg fore.

Den andre tienden skal brukes til tilstedeværelse ved høytidene. Høytidene kan ikke holdes hjemme eller innenfor portene (byene), unntatt der hvor avstandene er for store. Et unntak er Herrens påske (5Mos 16:5-7).

Femte Mosebok 12:21 Hvis du har lang vei til det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, da kan du gjøre som jeg har befalt deg. Du kan slakte av ditt storfe og av ditt småfe, som Herren har gitt deg, og du kan ete det hjemme i dine byer etter som du har lyst til.

De som ikke er forberedt på å holde Herrens påske, eller som er på reise, skal holde Herrens påske i den andre måneden (4Mos 9:6-12; 2Krøn 30:2-4).

Fjerde Mosebok 9:1-23 1 Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i det andre året etter at de var gått ut av landet Egypt, i den første måneden. Og han sa: 2 Israels barn skal holde påske på den fastsatte tid. 3 Den fjortende dag i denne måneden, mellom de to aftenstunder, skal dere holde påske på den fastsatte tid. Dere skal holde den etter alle lover og forskrifter som gjelder om den. 4 Da talte Moses til Israels barn og sa at de skulle holde påske. 5 Og de holdt påske i den første måneden, på den fjortende dag i måneden, mellom de to aftenstunder, i Sinai ørken. Nøyaktig som Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn. 6 Men det var noen menn som var blitt urene ved et lik, så de ikke kunne holde påske den dagen. Disse menn trådte samme dag fram for Moses og Aron, 7 og de sa til ham: Vi er blitt urene ved et lik. Hvorfor skal vi bli nektet å bære fram Herrens offer til fastsatt tid sammen med de andre Israels barn? 8 Da sa Moses til dem: Vent, så jeg kan få høre hva Herren befaler om dere. 9 Og Herren talte til Moses og sa: 10 Tal til Israels barn og si: Om noen blant dere eller blant deres etterkommere er blitt uren ved et lik eller er på lang reise, skal han likevel holde påske for Herren. 11 I den andre måneden, på den fjortende dag, mellom de to aftenstunder, skal de holde påske. Med usyret brød og bitre urter skal de ete påskelammet. 12 De skal ikke levne noe av det til om morgenen og ikke bryte noe ben på det. De skal i ett og alt holde påske etter loven som gjelder for den. 13 Men den som er ren og ikke er på reise og enda lar være å holde påske, han skal utryddes av sitt folk, fordi han ikke bar fram Herrens offer til fastsatt tid. Den mannen skal lide for sin synd. 14 Og når en fremmed oppholder seg hos dere og vil holde påske for Herren, så skal han holde den etter loven om påsken og etter forskriftene om den. Det skal gjelde én lov for dere, både for den fremmede og for den innfødte i landet. 15 Den dagen tabernaklet ble reist, dekket skyen tabernaklet, vitnesbyrdets telt. Og om kvelden var det som et ildskjær over tabernaklet like til om morgenen. 16 Slik var det alltid: Skyen dekket det, og om natten var det som et ildskjær. 17 Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt Israels barn straks opp; på det sted hvor skyen senket seg ned, der slo Israels barn leir. 18 Etter Herrens befaling brøt Israels barn opp, og etter Herrens befaling slo de leir. Alle de dager skyen hvilte over tabernaklet, lå de i leir. 19 Når skyen ble over tabernaklet i mange dager, rettet Israels barn seg etter det som Herren hadde sagt, og brøt ikke opp. 20 Stundom hendte det at skyen bare var noen få dager over tabernaklet. Etter Herrens befaling lå de da i leir, og etter Herrens befaling brøt de opp. 21 Men stundom hendte det at skyen var der bare fra kveld til morgen. Når skyen løftet seg om morgenen, brøt de opp. Eller den var der en dag og en natt, når skyen løftet seg, brøt de opp. 22 Eller den var der et par dager eller en måned eller enda lenger. Når skyen drygde så lenge og ble liggende over tabernaklet, lå Israels barn i leir og brøt ikke opp. Men når skyen løftet seg, brøt de opp. 23 Etter Herrens befaling leiret de seg, og etter Herrens befaling brøt de opp. De rettet seg etter det som Herren hadde sagt – etter det som Herren hadde befalt ved Moses.

Det er viktig for alle å holde Herrens påske, og selv fremmede som oppholder seg eller bor i Israel skal feire Herrens påske (2Mos 12:48, 49; 4Mos 9:14).

Andre Mosebok 12:29-51 29 Så skjedde det ved midnattstid at Herren slo i hjel alle førstefødte i landet Egypt, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen i fengslet, likeså alt førstefødt blant buskapen. 30 Da stod Farao opp om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne. Og det ble et stort skrik i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke var en død. 31 Han sendte da bud på Moses og Aron om natten og sa: Stå opp! Dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Far bort og tjen Herren, som dere har sagt! 32 Ta med dere både deres småfe og deres storfe, som dere har sagt. Gå, og be om velsignelse over meg også! 33 Egypterne trengte hårdt på folket for å få dem til å skynde seg ut av landet. For de sa: Vi er dødsens alle sammen! 34 Folket tok da sin deig, før den var syret, og svøpte sine klær om sine deigtrau og bar dem på skuldrene. 35 Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, de bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær. 36 Og Herren gav folket godvilje hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne. 37 Så brøt da Israels barn opp fra Ra'amses og drog til Sukkot. De var omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna. 38 Det drog også med dem en stor, blandet folkemengde. Og de hadde med seg småfe og storfe, en meget stor hjord. 39 Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget i stand reisekost. 40 Den tid Israels barn hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. 41 På den dagen da de fire hundre og tretti år var til ende, drog alle Herrens hærer ut av Egypt. 42 Denne natten tok Herren i akt for å føre dem ut av landet Egypt. Den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt etter slekt. 43 Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det. 44 Men hver trell som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære, da kan han ete av det. 45 Ingen fremmed eller dagarbeider skal ete av det. 46 I ett hus skal det etes, du skal ikke la noe av kjøttet komme utenfor huset. Dere skal ikke bryte noe ben på det. 47 Slik skal hele Israels menighet gjøre. 48 Når en fremmed oppholder seg hos deg og vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han få være med og holde høytid, han skal være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret skal ete av det. 49 Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos dere. 50 Alle Israels barn gjorde slik. Som Herren hadde befalt Moses og Aron, slik gjorde de. 51 På denne samme dagen var det Herren som førte Israels barn ut av landet Egypt, hær etter hær.

Deres frelse innebærer også frelsen av de vantro, som omfatter hele menneskeheten, og som skal være i forsamlingen. Hvis vi er døpt og har mottatt Den Hellige Ånd, da er vi omskåret og rene.

Høytiden skal holdes på et sted utvalgt av Gud (gjennom presteskapet) (5Mos 16:5-7), og den skal feires med usyret brød (2Mos 12:8; 15-20; 12:3, 6; 23:15; 3Mos 23:6; 4Mos 9:11; 28:17; 5Mos 16:3, 4; Mark 14:12; Luk 22:7; Apg 12:3; 1Kor 5:8). Straffen for å unnlate å holde høytiden er å bli utryddet fra sitt folk eller fra forsamlingen (4Mos 9:13), unntatt i tilfeller hvor man er uren eller på reise. Det er én lov både for den fremmede og for den innfødte (4Mos 9:14), og høytiden skal ikke holdes i hjemmet.

Femte Mosebok 16:5-7 5 Du må ikke slakte påskeofferet i noen av de byer som Herren din Gud gir deg, 6 men på det sted hvor Herren din Gud velger å la sitt navn bo. Der skal du slakte påskeofferet om kvelden, ved solnedgang, på den samme tid som da du drog ut fra Egypt. 7 Du skal steke det og ete det på det sted Herren din Gud utvelger. Og om morgenen kan du vende tilbake og gå til dine telt.

Loven i Femte Mosebok 16:5 var årsaken til hvorfor Kristus sendte disiplene ut for å finne værelset beskrevet i Matteus’ evangelium 26.

Matteus 26:17-19 17 På den første dag av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet? 18 Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler. 19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet.   

I offeret av den nyklipte ullen krever Jona-tegnet at det skulle fullføres nøyaktig i alle dets faser. Første fase var at Kristus var i graven i tre dager og tre netter, ikke mer, ikke mindre. Kristus måtte også gjenoppstå før morgenen av ukens første dag, som fulgte etter den ukentlige sabbaten, ettersom han var offeret av den nyklipte ullen, som var den første av alle grøder (2Mos 29:24-27; se også 3Mos 7:30, 34; 8:27, 29; 9;21; 10:14, 15; 14:12, 24; 23:11-20; 4Mos 5:25; 6:20; 18:11, 18).

Andre Mosebok 29:24-27 24 Alt dette skal du legge i hendene til Aron og hans sønner, og du skal svinge det for Herrens åsyn. 25 Så skal du ta det av deres hånd og brenne det på alteret sammen med brennofferet til en velbehagelig duft for Herrens åsyn. Det er et ildoffer for Herren. 26 Deretter skal du ta brystet av Arons innvielsesvær og svinge det for Herrens åsyn, det skal være din del. 27 Og du skal hellige svingebrystet og løftelåret – det som svinges og det som løftes av Arons og hans sønners innvielsesvær.

Den nyklipte ullen ble tradisjonelt ofret klokken 9 om morgenen eller i den tredje timen. Han ventet på å stige opp, og dette var grunnen til at Kristus sa til Maria da hun kom for å se ham: "hold meg ikke".

Johannes 20:1, 15-17 1 Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven.

15 Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! 16 Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni. Det betyr Mester. 17 Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For jeg er ennå ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.

Først etter hans aksept som offeret, og påfølgende gjenkomst tillot han seg å bli rørt ved (Joh 20:27).

Den første dagen i uken, eller søndagens ulloffer, er ikke noen helligdag. Den må imidlertid overholdes, siden den setter i gang nedtellingen mot pinse.

Ingen av helligdagene for basunene eller soningen er deler av høytiden som omfatter kollektsystemet.

Året har tre høytider.

Andre Mosebok 23:14 Tre ganger om året skal du holde høytid for meg.

Man finner dem i:

Femte Mosebok 16:16 Tre ganger om året skal alle menn blant dere vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid og på ukenes høytid og på løvhyttefesten. Ingen skal vise seg for Herrens åsyn tomhendt.

De som deltar i festen skal ikke tre frem for Herren, Yahovah, tomhendt:

Femte Mosebok 16:17 Hver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelse som Herren din Gud har gitt deg.

Tre ganger i året skal det ofres. Dette må gjøres før, i betydningen av før morgenen, den første dagen i hver av de tre høytidene.

Andre Mosebok 23:18 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og det fete av mitt høytidsoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen.

Befalte offergaver kan ikke kreves av kristne på hver helligdag, eller på de ukentlige sammenkomstene. Offergaver av fri vilje er mellom individet og Gud og kan gis når som helst, men må ikke være obligatoriske.

Basunenes høytid blir kalt for en minnesabbat og en hellig sammenkomst (3Mos 23:24). Soningsdagen kalles en sabbatenes sabbat og en hellig sammenkomst (3Mos 23:27-32). Begge kalles helligdager og ikke høytider.

Fjerde Mosebok 10:10 viser til når man skal blåse i trompetene. Det er på alle nymånedagene og alle helligdagene da brennofferet og fredsofferet ble gitt.

Man finner en oversikt over de bibelske helligdagene og høytidene i Tredje Mosebok 23, og forklaringen der er mer utfyllende enn den man finner i Andre Mosebok. Andre Mosebok 23 utdyper Andre Mosebok 20, og Tredje Mosebok 23 forsterker Andre Mosebok. Fjerde Mosebok 15, 28 og 29 forsterker begge, inkludert nymånedagene. Ytterligere gjentakelse og forsterkning inntreffer i Femte Mosebok 5 og 14.

Kristi kraft står i relasjon til kraften om å følge loven i Den Hellige Ånd og derfor, gjennom nåde. Kristus holdt alle sabbatene, nymånedagene og høytidene. Den apostoliske kirken holdt også sabbatene, nymånedagene og høytidene (Kol 2:16), og det samme har kirken i over to tusen år. Nasjonene i tusenårsriket vil også holde disse sabbatene, nymånedagene og høytidene (Jes 66:23; Sak 14:16-19).

Forbindelsen mellom høytidene og ofringene som er nedtegnet i Femte Mosebok 12:8-14 ble avskaffet sammen med forbindelsen mellom ofringene og den ukentlige sabbaten. Man kan ikke knytte kalenderen og høytidene og offerloven sammen uten å tillegge samme konsept til alle andre aspekter ved loven, inkludert sabbaten. Hele ordningen med Guds styre ble løsrevet fra offersystemet, inkludert sabbaten og helligdagene. Herrens påske ble innført før loven ble gitt på Sinai. Kristus er offeret ved Herrens påske, og intet dyreoffer kan nå frembringes for å dekke over vår synd.

Hele prosessen med å gi de utvalgte plass innenfor kristendommen er forkynt ifølge helligdagenes rekkefølge frem til den allmenne gjenoppstandelsen. Helligdagene kan ikke avskaffes før den siste store dagen fullbyrder denne delen av planen. Hver høytid representerer en pågående del av Guds plan som fortsatt er i ferd med å åpenbare seg. Som definert ved innhøstingssystemet, er de fortsatt i behold og er i ferd med å komme frem i dagen. Loven var en skygge av ting som skulle komme (Heb 10:1). Skyggen viser virkeligheten, den er ikke fjernet fra den.

Den skyggen var spesielt knyttet til offeret (Heb 10:1-10) og ikke til høytidene. Bibelen mener at de svakhetene høytidene har fått skyldes dem som for vinnings skyld kaster seg ut til Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet (Judas' brev 11-12). Med andre ord så lærer de fra seg for fortjeneste og forderver høytidene og forståelsen av loven og vitnesbyrdet. Det er ingen morgenrøde for dem (Jes 8:20). De er dobbelt døde og revet opp med røttene. Disse menneskene, blottet for Ånden, skaper splittelse i de siste dagene (Judas 19). Kohras gjenstridighet er således en pågående prosess mot Guds ord.

De utvalgte bedømmes ut fra deres kunnskap om den ene sanne Gud. Gjennom kunnskapen om Gud (Jer 9:24) flommer forståelsen av loven og blir forankret i sinnet og hjertet til den enkelte.

Spørsmålet gjelder ikke sabbaten, nymånedagene og høytidene; heller ikke loven om å overholde pakten. Det er det faktum at Gud Fader er den ene og sanne Gud (Joh 17:3; 1Joh 5:20), og at han alene er udødelig (1Tim 6:16).

Man kan overholde sabbaten og likevel være kjetter. Om man ikke holder fast på denne sannheten, vil vi bli tatt bort fra de utvalgte og overgitt til en kraftig villfarelse, så vi tror løgnen (2Tess 2:11). Marshalls Interlinear oversetter dette verset som en feilaktig handling slik at de tror på en løgn. De kan ikke lenger gjøre noe. De kan ikke forstå, selv om de ønsker å se sine egne feil. Planen og hensikten til Gud blir åpenbart gjennom strukturen og rekkefølgen til høytidene, og fastsatt som forordninger i Bibelen.

Moderne kristendom etterlever ikke disse høytidene og er således uten rettledning og forståelse når det gjelder den bibelske planen. Dagens kirker ser bort fra instruksene Bibelen har pålagt for beskyttelse av samfunnet gjennom familiestrukturen. En sentralisert regjering kan ikke erstatte familien og den beskyttelsen ordningen med jubelår innebar (Mika 4:3-4).      

Lovene som regulerer høytidene fremkommer i fire sekvenser i Mosebøkene, fra Andre Mosebok til Femte Mosebok. Den første sekvensen finner man i Andre Mosebok over flere kapitler. Andre Mosebok kapittel 20 tar for seg de ti budene som gjentas i Femte Mosebok. Andre Mosebok 21 omhandler spørsmålet om ekteskap og husholdninger og familiens ansvar, noe som forsterker budenes struktur innenfor alle typer samfunn. Andre Mosebok 22 tar for seg utvidelsen av eiendomsretten og forpliktelser i henhold til budene. Andre Mosebok 23 omhandler falske vitnesbyrd og respekt for andre mennesker og utvidelsen av det tiende budet. Andre Mosebok 23:10 tar opp det fjerde budet i et bredere perspektiv for å vise hvilken anvendelse det har på samfunnsstrukturen. Det angår ikke bare uken, men omfatter også jubelårene og den komplette sabbatsordningen. Andre Mosebok 12 tar for seg Herrens Påske.

Dette var Herrens høytider og han kalte dem mine høytider (3Mos 23:2). De refereres til som Herrens høytider i Tredje Mosebok 23 og Andre Krønikebok 2:4. Betegnelsen deres (dine) høytider ble også brukt i Fjerde Mosebok 15:3 og 29:39. Deres (de sine) høytider brukes i Jesaja 1:14 og 5:12 i en negativ betydning som nedenfor. Høytidene var ikke av verdslig opprinnelse. De kunne logisk sett ikke endres eller avskaffes med mindre frelsens plan, som de representerer, hadde blitt endret eller avskaffet.

Tredje Mosebok 23:2-44 2 Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. 3 I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle. 4 Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til deres fastsatte tider: 5 I den første måneden, på den fjortende dag i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren. 6 Den femtende dag i samme måneden er det de usyrede brøds høytid for Herren. I sju dager skal dere ete usyret brød. 7 Den første dagen skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 8 I sju dager skal dere ofre ildoffer for Herren. Den sjuende dagen skal det være en hellig sammenkomst, dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 9 Og Herren talte til Moses og sa: 10 Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, 11 han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det. 12 Samme dag som dere svinger kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt lam uten lyte til brennoffer for Herren, 13 og matofferet som hører til: to tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, til ildoffer for Herren, til en velbehagelig duft, og drikkofferet som hører til: fjerdedelen av en hin vin. 14 Dere skal ikke ete brød eller ristet eller friskt korn før denne dagen, før dere har båret fram offeret for deres Gud. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt hjemme hos dere alle. 15 Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. 16 Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden. 17 Dere skal komme hjemmefra med to svingebrød, som er laget av to tiendedeler av en efa fint mel og bakt med surdeig. De er en førstegrøde for Herren. 18 Sammen med brødet skal dere føre fram sju årsgamle lam uten lyte og en oksekalv og to værer – de skal være til brennoffer for Herren – og matofferet og drikkofrene som hører til. Det er et ildoffer til velbehagelig duft for Herren. 19 Og dere skal ofre en geitebukk til syndoffer og to årsgamle lam til fredsoffer. 20 Presten skal svinge dem sammen med førstegrødens brød og to lam for Herrens åsyn. De skal være viet til Herren og tilhøre presten. 21 Samme dag skal dere lyse ut en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor. 22 Når dere høster grøden i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til ytterste kant av åkeren. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. Du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede. Jeg er Herren deres Gud. 23 Og Herren talte til Moses og sa: 24 Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst. 25 Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren. 26 Og Herren talte til Moses og sa: 27 Men den tiende dag i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. 28 Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er en soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn. 29 Hver den som ikke faster den dagen, skal utryddes av sitt folk. 30 Og hver den som gjør noe arbeid den dagen, han skal utryddes av sitt folk. 31 Det må ikke gjøres noe arbeid den dagen, det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor. 32 En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere, og dere skal faste. Den niende dag i måneden om kvelden, fra den ene kveld til den neste, skal dere holde deres sabbatshvile. 33 Og Herren talte til Moses og sa: 34 Tal til Israels barn og si: Fra den femtende dag i denne samme sjuende måneden, skal løvhyttefesten holdes for Herren. Og den skal være i sju dager. 35 På den første dagen skal det være en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 36 I sju dager skal dere ofre ildoffer til Herren. Den åttende dagen skal dere holde en hellig sammenkomst og ofre ildoffer til Herren. Det er en festsammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 37 Dette er Herrens høytider. Dere skal lyse dem ut som hellige sammenkomster. Og på dem skal dere ofre til Herren ildoffer, brennoffer og matoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som hører dagen til. 38 Til dette kommer Herrens sabbater, og dertil de gaver, løfteoffer og frivillige offer som dere gir Herren. 39 Den femtende dag i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare i sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. 40 Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. 41 Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måneden skal dere holde denne høytiden. 42 Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, 43 for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. 44 Og Moses kunngjorde Herrens høytider for Israels barn.

Messias var virkelig den primære og essensielle delen av Guds grøde, som fremstilt gjennom Herrens påske og ullofferet, men han hadde føreksistert som Israels Elohim, underordnet sin Elohim som var Eloah. Det var i denne egenskap han overleverte loven til Moses og snakket ansikt til ansikt med ham.

Moses snakket ikke med Gud (Faderen som Eloah eller Theon). Johannes sier at ingen noensinne har sett Gud (ton Theon) (Joh 1:18). Det var denne Elohim som ble betegnet som Tilstedeværelsens engel eller Engelen av det store rådet (Jes 9:6 LXX).

Høytidene er gitt av Gud til Kristus, og Kristus opprettholder og forsterker disse ordningene gjennom sine utvalgte og til sist gjennom nasjonene med hensyn til tusenårsrikets oppbygning. Fjerde Mosebok 28 og 29 inneholder den eneste fullstendige oversikten. Den omfatter daglige, ukentlige, månedlige og årlige ofringer og offergaver. Ofringene fant sted på grunn av det vi er, det vil si vår nedarvede synd, og offergavene ble gitt som betaling for våre feil. 

Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13:8). Gud er uforanderlig (Mal 3:6; Jak 1:17). Ingen av dem forandrer seg, derfor skal heller ikke dagene de holder som hellige for menneskeheten, som gitt gjennom loven, forandres. 

Sabbatene, nymånedagene, helligdagene og høytidene bestrides med hensikt. Dette er et løfte Gud selv gav gjennom profetene. Gud talte gjennom profeten Amos og sammenlignet Israel i de siste dager med en kurv med moden frukt (Amos 8:1). Det å ikke adlyde Gud er nøkkelelementet. Straffen for dette er at sabbatene og høytidene vendes til sorg.

Dette etterfølges av hunger etter å høre Jehovas ord (Amos 8:11-14). På grunn av manglende evne til å forstå den eneste sanne Guds natur (Joh 17:3; 1Joh 5:20), straffes folket (Hos 8:5-9). Selv de onde ånder vet at Gud er én og skjelver (Jak 2:19). De store tingene i Guds lov var skrevet for Israel. De regnet dem som underlige gjennom deres brudd på det første budet og den tiltakende forekomsten av synd i tilbedelsen (Hos 8:11-14).

Hele kapittel 6 i Johannes' evangelium er en rekkefølge av symbolikk som fører frem til forberedelsene og til Herrens påske. Det er en spesifikk betydning av hver eneste setning i Johannes’ evangelium kapittel 6, samt hvordan de forebereder alle for sitt kall, deres plassering blant de utvalgte og deres plassering i stammene som en del av de 144 000 og mangfoldet under de tolv apostlene som dommere over stammene.

Johannes’ evangelium 6:53-54 53 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! 54 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.

Det evige liv har tre elementer. De opptas vanligvis ikke i nattverden. De første to elementene er fra Joh 17:3.

Det første: ”Og dette er evig liv: å ha kjennskap til deg, den eneste sanne Gud, og om ham du har sendt, til og med Jesus Kristus (BBE).

Det andre elementet i evig liv er troen på Jesus Kristus gjennom kjennskap til den ene sanne Gud (1Kor 15:34).

Det tredje elementet i evig liv er deltakelsen i Herrens påske og spisingen av Jesu Kristi kropp og blod (Joh 6:53-54), over.

Det er disse tre elementene vi trenger for å få evig liv. Samtlige avhenger av lydighet. Lydighet overfor den ene sanne Gud ved at man holder budene (5Mos 4:2, 6:17, 8:6, 10:13, 28:9; Sal 119:115; Matt 19:17). De hellige er de som holder budene (Åp 3:10; 12:17; 14:12). Dersom man ikke holder loven, blir man fordømt.

Romerbrevet 2:27 Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lovbryter.

Å holde loven er en nødvendig forutsetning for å beholde Den Hellige Ånd. Uten Den Hellige Ånd kan vi ikke komme inn i Guds rike og få evig liv. Slik er det med disse tre elementene i troen. Det kreves at vi deltar av lydighet. Lydighet mot denne høytiden innebærer at man holder de lover og forordninger som Kristus opprettet for deltakelse i Herrens påske. Hvis vi ikke gjennomfører denne seremonien, har vi ingen del med Jesus Kristus (Joh 13:8).

Den første seremonien ved nattverden var vaskingen av føttene. Dette ble utført som et tegn på gjestfrihet fra vertens side når gjesten ankom. Vanligvis hadde folk badet, men de hadde gått gjennom gatene og vasking av føttene fikk dem til å føle seg vel. Fotvask var oppgaven til den av tjenerne som var nederst på rangstigen. Gjesten fikk utlevert et håndkle og en urne med vann. Vaskingen fant som regel sted ved ankomst eller før måltidet begynte, mens gjestene fant seg til rette ved bordet. Uviljen mot denne handlingen symboliserte det faktum at ingen likte å utføre tjenerarbeid overfor andre mennesker.

Johannes' evangelium 13:6-8 6 Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter? 7 Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. 8 Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg! 

Sannsynligvis kan vi alle disse ordene utenat. Peter ville ikke at han skulle vaske føttene siden han ønsket seg en kong Messias. Han forstod ikke at ypperstepresten vandret først, kledd i linklær for forsoning og offer. Det skulle være to messianske ankomster. Den ene skulle være kledd i enkle linklær og den andre skulle være kledd som en konge. Han ønsket å plassere Jesus Kristus på keiserens trone og regjere denne verden like urettferdig som keiseren hadde gjort, men fra Jerusalem.

Peter sa: ”Du skal ikke vaske føttene mine!” Vi må tillate at føttene våre blir vasket, dette er et symbol på at våre liv blir vasket rene av Kristus på vedvarende basis dersom vi skal ha vår del med ham i Guds rike og i alt han gjør. Hvis vi tillater dette, vil vi arve Guds rike slik som han gjorde. Peter forstod nødvendigheten av denne handlingen, men ikke betydningen.

Johannes’ evangelium 13:9-11 9 Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! 10 Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene.

Vi behøver kun å få føttene vasket, siden vi har blitt badet i dåpens vann og dermed ble rene en gang for alle. Kun ved nattverden behøver vi å få føttene vasket.

Hvert år, i åndelig betydning, samler vi opp synder, ofte uten å vite det mens vi går vår vei gjennom livet. Derfor trenger vi å fornye dåpspakten. Vi trenger å bli vasket på ny. Symbolsk aksepterer vi denne vaskingen når vi får føttene vasket. I Johannes' evangelium 13:12-17 ser vi igjen dette begrepet:

Joh 13:12-17 12 Da han hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? 13 Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. 14 Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere også skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. 16 Sannelig, sannelig sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. 17 Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det. 

Disse ordene er her for at vi skal forstå det er en symbolikk som både de og vi må kjenne til. 

Konseptet handler om at Herren og Læreren har vasket disiplenes føtter, og vi burde også vaske hverandres føtter som et påbud fra Kristus. Vi må gjøre det årlig, på den fjortende dagen i den første måneden. Det er ikke en helligdag, men det må utføres den natten han ble forrådt, sammen med spisingen av brød og drikkingen av vin for å få evig liv.

Johannes’ evangelium 6:53-56 53 Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! 54 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. 55 For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. 56 Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.

Første Korinterbrev 11:23-28 23 For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt, tok et brød, 24 takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! 25 Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg! 26 For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil ham kommer. 27 Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. 28 La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken.

Natten var den fjortende dagen i den første måneden, og vi må erkjenne dette og delta med kroppen. Vi må dømme oss selv, ettersom forsømmelse medfører straff. Syret brød kan ikke brukes i denne seremonien (2Mos 23:18). Andre Mosebok 34:25 viser også at selv om det usyrede brødets høytidsdager ennå ikke er innledet, må brødet som spises ved denne seremonien være usyret.

Andre Mosebok 34:25 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød. Og påskehøytidens slaktoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen.  

Det usyrede brødet ble gitt hver dag som del av offersystemet. Messias var det aksepterte offeret, og nå er det vi som holder pakten som er offeret.

Dette fører oss til Herrens påske og dagene for det usyrede brød. Fra ullofferet fortsetter vi å telle mot pinse. Her har vi en periode på en sjufoldig fullbyrdelse av ukene og en høytid og en helligdag på den femtiende dagen. Pinse (Pentecost på engelsk, ovs. anm.) betyr å ”telle til femti”. Både ullofferet og pinsen har sine gudstjenester ved den tredje timen eller klokken ni om morgenen. Pinsen er høstingen av den første grøden og i åndelig betydning omfatter den forventningen av den menneskelige grøden.

Dette videreføres i den sjuårige syklusen med sabbater for landet og marken, med sin sjufoldige fullbyrdelse som fører frem til jubelåret. Denne fullbyrdelsen av sju fulle uker eller fullbyrdede sabbater til pinse, samt syklusen med sju gang sju år som fører frem til jubelåret, har stor betydning.

Praktisk anvendelse

Årets helligdager finner man i Tredje Mosebok 23:1-44, Femte Mosebok 16:1-16 og Fjerde Mosebok 28 og 29. Disse årlige helligdagene gjenspeiler Guds frelses plan. De er obligatoriske og innebærer spesielle krav som tegn mellom Gud og hans folk. Helligdagen behandles som en sabbat. Det er tre årlige høytider og de er nedtegnet i Andre Mosebok 23:14. Det må gis en offergave før morgenen den første dagen i hver høytid, se Andre Mosebok 23:18, Femte Mosebok 16:16-17 og Andre Krønikebok 8:13.

Nattverden er ikke en helligdag, men en forberedelse til det usyrede brøds høytid. Den må holdes for at man skal kunne arve det evige livet i den første oppstandelsen (Joh 6:53-54). Pinsen skal holdes som en høytid (2Mos 34:22; 5Mos 16:10, 16). Løvhyttefesten skal holdes slik at alle kan lytte og lære (3Mos 23:24; 5Mos 16:13, 16; 31:12). Basunenes dag og soningsdagen kalles helligdager og ikke høytider (3Mos 23:24, 27).

Det sjuende årets hvile for marken

Dette omfatter:

1. Det sjuende årets frigivelse av treller (2Mos 21:2-6; 5Mos 15:12-18),
2. Ettergivelse av gjeld (5Mos 15:1-6) og
3. Landet og markens sabbat eller hvile (2Mos 23: