Guds kristne kirker

[259]

Loven og det sjette budet

[259]

(Utgave 1.1 19981009-19990525)

Det står skrevet: Du skal ikke slå i hjel. Loven og det sjette budet sammen med det innebærer en forpliktelse til å gi liv og beskytte liv. Unnlater man å handle i henhold til dette budet, fører det til ødeleggelse av samfunnet.

 

 

 

 

Loven og det sjette budet

Det står skrevet:

Andre Mosebok 20:13 Du skal ikke slå i hjel.

Femte Mosebok 5:17 Du skal ikke slå i hjel.

Bevaringen av liv videreføres til bevaringen av kroppen. Den omhandler pålegget om å være hellig og hellige seg selv. Når vi går videre fra det femte budet, som befester familien og nasjonen, så har også bevaringen av familien og nasjonen fått en plass i det sjette budet.

Tredje Mosebok 19:28 Dere skal ikke skjære dere i kjøttet av sorg over en avdød, og ikke brenne inn skrifttegn på dere. Jeg er Herren.

Sorg over nasjonens døde finner man ikke blant Israels familier. Individets naturlige død er i samsvar med Guds plan, og blir avhjulpet ved de dødes oppstandelse, og Israel skal bli plassert i sitt eget land (jf. Esek 37:1-14; Åp 20:1-15).

Israel skal være uten plett og lyte, og følgelig skal huden deres ikke bli merket. Derfor er det forbudt med tatoveringer og andre bevisste merker i huden. Det at en slave tillot at det ble laget hull i øret hans med det formål å sette en ring i det, ble betraktet som et svakhetstegn.

Statens opprinnelse og organisasjon

Makten over liv og død ligger hos Gud, som vi har sett i studieskriftet Loven og det femte budet [258].

Gud utpeker familiene som det fundamentet staten skal bygges på. Han utpeker høyere myndigheter, og all makt kommer fra Gud.

Romerbrevet 13:1-7 1 Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. 2 Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. 3 For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. 4 For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. 5 Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. 6 Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. 7 Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres.

Gud gav sin makt gjennom steintavlene med loven, som han gav til Moses (5Mos 9:11). Alle konger er derfor pålagt å lage sin egen avskrift av loven før de utnevnes til konge.

Femte Mosebok 17:18 Når han så sitter på sin kongetrone, skal han få denne lov hos de levittiske prester og la den skrive av for seg i en bok.

Gud plasserte Israels eldste i landet, og de ble gitt visdom gjennom Den Hellige Ånds kraft, siden Moses også mottok den kraften.

Fjerde Mosebok 11:16-17 16 Da sa Herren til Moses: Kall sammen for meg sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn. Og du skal ta dem med deg til sammenkomstens telt, og la dem stille seg opp der sammen med deg. 17 Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, og du skal ikke bære den alene.

Fjerde Mosebok 11:24-30 24 Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille seg omkring teltet. 25 Da steg Herren ned i skyen og talte til ham. Og han tok av den Ånd som var over ham, og la den på de sytti eldste. Og det skjedde da Ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord. Men siden gjorde de det ikke mer. 26 Men to menn var blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad. Og Ånden hvilte over dem, for de var blant dem som var skrevet opp, men de var ikke gått ut til teltet. De talte profetisk i leiren. 27 Da løp en gutt av sted og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren! 28 Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! 29 Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter! Gid Herren ville legge sin Ånd på dem! 30 Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel.  

Og Gud holdt av to profeter utenfor Israels leir. Gud gjør ingenting foruten å tale gjennom sine tjenere profetene, som er dem han selv velger ut blant sitt folk. 

Slik tildeler også dommerne straff på Herrens vegne.

Andre Krønikebok 19:5-7 5 Han innsatte dommere i landet, i hver av de befestede byer i Juda. 6 Og han sa til dommerne: Akt vel på det dere gjør! For dere dømmer ikke for mennesker, men for Herren, og han er hos dere så ofte dere dømmer. 7 Så la nå Herrens frykt være over dere! Vær varsomme med hva dere gjør. For hos Herren vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver.

Kongen blir også valgt ut og gitt kraften i Ånden i den hensikt å herske over Israel (jf. 1Sam 10:1-7). Overhodene eller lederne for Israels åndelige presteskap skal utpekes ved loddkasting (Apg 1:26). I Apg 6:3-6 ser vi at diakonene og de eldste skulle velges blant brorskapet. De fysiske lederne blir valgt ut gjennom salving til konger og dommere, og gjennom loddtrekning som stemmegivning (jf. Hosea 1:11; Luk 14:28 og fotnote til Companion Bible).

Femte Mosebok 1:9-14 9 Den gang sa jeg til dere: Jeg makter ikke alene å bære dere. 10 Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er mange som stjernene på himmelen. 11 Måtte bare Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere, som han har lovt! 12 Men hvordan kan jeg alene bære strevet og møyen med dere og alle deres tretter? 13 Kom med noen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av stammene! Så vil jeg sette dem til høvdinger over dere. 14 Da svarte dere meg: Det er både rett og godt det du sier.

I alt dette er det ingen ujevn byrde blant folk, eller dommere, eller dyr, eller hvilke som helst skapninger, eller i selve grunnlaget for loven.

Femte Mosebok 22:10 Du skal ikke pløye med en okse og et esel for samme plog.

Andre korinterbrev 6:14 Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke?

Guds lov skal ikke legges som et åk på nasjonens lover; heller ikke skal det utvannes eller forminskes gjennom nasjonens lover. Ordningen med Guds lov, hans kalender og hans tilbedelsessystem skal ikke legges som et åk på dem som ikke tror. Forvaltningen og lovgivningen for alle dem som følger pakten skal trofast gjenspeile Guds lov.

Tredje Mosebok 19:19 Dere skal holde mine lover: Du skal ikke la to slags dyr av ditt fe pare seg med hverandre. Du skal ikke så to slags utsæd på din mark. Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to salgs garn.

Skapelsen i sin helhet skal beholdes i den rene, skapte tilstanden. Det skal ikke være noen sammenblanding av skapelsen som i tilfellene muldyr eller hybrider. Dette er forbudt ifølge Guds lover. Vi skal være et rent og hellig folk under rene og hellige lover. Dette er også å bevare livet.

Heller ikke skal en Guds tjener pålegges å iverksette lovene, samt gjennomføre eller forvalte dem uten tilbørlig kompensasjon i sine ukentlige plikter. Heller ikke skal noe dyr eller menneske forhindres i å oppleve tilfredsstillelsen av sitt arbeid.

Femte Mosebok 25:4 Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker.

Tar Gud seg kun av okser? (Jf. 1Kor 9:9; 1Tim 5:18; jf. Job 38:41; Matt 6:26; 10:29). Alt blir ivaretatt under Guds lover, på betingelse av at nasjonene overholder dem.

Slik skal også offeret for synd og overtredelser være i samsvar med loven (3Mos 5:5-7). Soningen og offeret for overtredelser er innbefattet i Messias’ offer.

Rettferdigheten strekker seg til de vantro og til fienden.

Andre Mosebok 23:4-5 4 Når du treffer din fiendes okse eller hans esel som har gått seg vill, da skal du føre dem tilbake til ham. 5 Når du ser din fiendes esel ligge under sin byrde, da vokt deg for å gå fra ham. Du skal hjelpe ham med å lesse av.

Så vel som til ens bror (5Mos 22:1-4; 3Mos 20:22-24).

For slik som vi skal være hellige, slik skal også de som bor sammen med oss være hellige, og vi ligger alle under åket av Guds lover i Den Hellige Ånd.

Andre korinterbrev 6:14-18 14 Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? 15 Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? 16 Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. 17 Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. 18 Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.

Det står skrevet: Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal irettesette din neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld. Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren. Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud (3Mos 19:17, 18, 33, 34; 2Mos 22:21).

Det sjette budet er ikke bare et pålegg om ikke å drepe. Det er et pålegg om å bevare liv som er hellig for Herren, innenfor lovene til den levende Gud. Livet skal ikke reduseres i kvalitet eller standard gjennom urettferdighet eller undertrykkelse, eller hva angår mennesker. Slik omfatter strukturen i dette budet begreper som angrep på person og eiendom.

Den jødiske forvrengningen av bibelsk lov 

Derfor skal den fremmede eller utlendingen også gis den beskyttelse som tilfaller individet i samfunnet, samt få hjelp i nødssituasjoner. Forvrengningen av bibelsk lov fant sted i den jødiske Talmud, og i så sterk grad at den undergraver selve fundamentet for Guds lover. Vi kan se hvor forvrengt den rabbinske læren ble gjennom dette sitatet fra Maimonides Mishneh Thorah Murderer 4,11:

Når det gjelder de vantro vi er i krig med... deres død må ikke forårsakes, men det er forbudt å redde dem hvis de er på dødens rand; hvis, for eksempel, en av dem faller i havet, skal han ikke reddes, for det står skrevet: ”Du skal ikke stå din neste etter livet” (3Mos 19:16), men [en vantro] er ikke din neste.   

Soncino tar ikke opp den rabbinske fortolkningen i sin tekst, siden denne umenneskelige og urimelige forvrengningen av Skriften er den allment vedtatte forklaringen. Det riktige sitatet er som følger:

Tredje Mosebok 19:16 Du skal ikke gå omkring og baktale folk. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren.

Denne teksten (ved 16 b) blir forstått som at man unnlater å yte hjelp for å redde liv. Stones Chumash erkjenner denne forståelsen og sier: Hvis noens liv er i fare, må du prøve å redde ham… Jødene fra Kristi tid har i sin tradisjon tolket det dit hen at neste var synonymt med jøde. Dette kom senere inn i utøvelsen av den jødiske tro:

Vanhelligelse av sabbaten blir en plikt når behovet for å redde en jødes liv krever det. Problematikken knyttet til å redde en vantros liv på sabbaten blir ikke tatt opp i Talmud som et hovedspørsmål, ettersom det under alle omstendigheter også er forbudt på ukedager (jf. ibid).

Denne tolkningen vedrørende de vantro er muligens den mest ondskapsfulle endringen av Skriftens intensjoner. Dette er grunnen til at Kristus fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan, ettersom denne holdningen hadde gjort sitt inntog i jødedommen allerede i tempelperioden i det første århundret av vår tidsregning. (Tradisjonen med den såkalte Muntlige lov som angivelig påvirket Mishnah – som både Jerusalems og Babylons Talmud var avledet fra – var i virkeligheten en serie av skriftlige tolkninger. De ble skrevet for å rettferdiggjøre tradisjoner som var blitt innført, og stammer fra så tidlig som år 160 f.Kr. De stammet så visst ikke fra Israels historie, og definitivt ikke fra Moses, som Bibelen selv viser. Israels folk hadde ofte glemt selv den nedskrevne loven, for ikke å snakke om den såkalte Muntlige loven. Disse tradisjonene stod i høy grad i motsetning til hverandre, og mange av dem var rett og slett feilaktige fordreininger av Skriften).

Lukas’ evangelium 10:25-37 25 Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? 26 Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? 27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! 28 Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! 29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste? 30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. 32 Likesom kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. 34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. 35 Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? 37 Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!    

Ingen andre steder enn i denne oppfatningen av forpliktelsen til å bevare liv og formodningen om uskyld, har den jødiske tradisjonens forvrengning av den allmenne loven vært sterkere.

Formodningen om uskyld

Formodningen om uskyld er uløselig knyttet til Bibelen, og intet menneske kan bli henrettet eller straffet med mindre det foreligger vitnesbyrd fra to eller tre vitner. Dette ser man i alle sammenhenger Bibelen igjennom. Likevel presenterer Mishnah det rakt motsatte begrepet i Fjerde avdeling: Rekkefølgen for skader Sanhedrin 4:1 E(2) (The Order of Damages Sanhedrin 4:1 E(2)).

I eiendomsspørsmål begynner de [argumenteringen] i saken enten for frikjennelse eller fellende dom, mens i saker som medfører dødsstraff begynner de kun med saken for frifinnelse og ikke for fellende dom.

(jf. The Mishnah A New Translation, Jacob Neusner, Yale University Press, New Haven and London, 1988, p. 589.)

I alle tilfeller krever formodningen om uskyld at anklagene må fremsettes, høres og bekreftes muntlig av to vitner. Den anklagede må deretter få tid nok til å føre motbevis fremfor en domstol med utnevnte dommere som på alle områder er upartiske. Under tempelperioden ble eiendomsspørsmål behandlet av en domstol med tre dommere, og alle forbrytelser som kunne straffes med døden ble behandlet av minst tjuetre medlemmer av Sanhedrin, som det fremkommer av Mishnah selv (ibid., D(1)). Således kunne samtlige avgjørelser i eiendomsspørsmål ankes til en domstol hvis den var delegert for forberedende høring. Alle saker som kunne medføre dødsstraff måtte behandles av minst tjuetre medlemmer av Sanhedrin selv, siden resultatet av dommen ble dødsstraff. Det ble gitt tid for å anke i tilfelle vitner og bevisførsel selv i disse tidlige tider (Mishnah, ibid.).

Av den grunn er de snikende påstandene i den såkalte noaiske loven som søker å bli opprettet i jødedommen fra Talmud, og som tillater domfellelse ut fra ett vitneutsagn, i strid med rettferdigheten og Guds lover. Ideene og utøvelsen er snikende, ikke-bibelske og urettmessige. De samme urettmessige begrepene ligger til grunn for den moderne europeiske lovgivningen, hvor folk er skyldige inntil det motsatte er bevist. En oversikt over mistenkte kan samles inn og utgis uten rettergang, bevis eller lov og rett. Storbritannia har innført dette i sin lovgivning uten den minste protest. Resultatene av og reformene etter borgerkrigen og tiden etterpå har gått tapt uten et ord gjennom dette infantile resonnementet. Folk med tilgang til arkivene kan ødelegge sine fiender, og det finnes ingen rettferdighet. Av den grunn, og den misnøyen og urettferdigheten dette førte til, ble Det hellige Romerriket ødelagt, og revolusjonen forandret Europa i 1850 (jf. Malachi Martin, The Decline and Fall of the Roman Church, Secker and Warburg, London, 1982, pp. 250-256, et seq.). På denne måten hadde kristendommen forvrengt loven like mye som eller mer enn den rabbinske jødedommen. Guds lov har aldri blitt virkelig implementert, bortsett fra under Moses og David og den tilfeldige korte gjenopprettelsen. Kristendommen har aldri blitt utsatt for virkelige prøvelser.

På samme måte, når Muhammed prøvde å gjeninnføre den, og de fire kalifene som var blitt korrekt veiledet prøvde å gjennomføre den, ble den underminert og ødelagt. Islam var like kortlivet som Davids kongerike. Islam ble ødelagt av hadith, slik som rådene hadde ødelagt kristendommen, og slik tradisjonen og Talmud hadde ødelagt loven og blitt til jødedom. Babylon har hersket i tusener av år. Det er religionen til denne verdens gud frem til den kommende gjenopprettelsen.

Forholdsregler mot brudd på det sjette budet  

Femte Mosebok 19:1-13 [LESES I SIN HELHET]

Når Israel skal opprettes, skal det avsettes tre byer til fristeder for personer som har drept noen ved et ulykkestilfelle, slik at drapet ikke skal hevnes i øyeblikkets opphisselse. Intet uskyldig blod skal utgytes. Budene skal etterleves og ytterligere tre fristeder skal opprettes. Når det imidlertid skjer et forsettlig drap (dvs. mord), skal gjerningsmannen stilles for retten og straffes med døden.

Således skal en som begår et uaktsomt brudd på loven kunne beskyttes av samfunnet innenfor fristedene, hvis en slik beskyttelse ikke kan garanteres innenfor stammens vanlige omgivelser. Det er individets og samfunnets ansvar å garantere beskyttelse for alle borgere.

Ansvaret for å gi liv

Innenfor begrepet som omhandler den lovfestede kontrollen av liv, har vi også begrepet "å gi liv" eller å gjøre levende.

Femte Mosebok 32:39 Nå ser dere hvem jeg er, og at det er ingen Gud foruten meg. Jeg døder og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd.

Gud har ingen guder med seg, men han alene er Gud og gir liv og tar liv. Han holder sin hånd over dommen. Derfor blir det å ta liv i skapelsen fra syndefallet (se Doctrine of Original Sin Part 1 The Garden of Eden [246] og Doctrine of Original Sin Part 2 The Generations of Adam [248]) rådet bot på ved at det gis liv i gjenoppstandelsen (jf. The Resurrection of the Dead [143]). Gud er således underlagt sine egne lover og gir oppreisning for eventuelle handlinger han har utført eller gitt ordre om i skapelsesprosessen.

Første Samuelsbok 2:6 Herren døder og gjør levende, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra.

(Jf. Jes 43:13.)

Yahovah-elohim blåste livets ånde i Adams nese (1Mos 2:7). Og også gjennom den samme elohim mottar vi ånden til Den Hellige Ånd (jf. Joh 20:22-23).

Gud dømmer mennesker til døden for synd og brudd på loven. Vi ser at brudd på det sjette budet medfører den endelige dødsstraffen, som er den ytterste konsekvensen i hvert enkelt tilfelle vedrørende Guds bud. Den endelige straffen for brudd på loven er døden, fra det første til det tiende bud (2Mos 22:22-24; 5Mos 24:14-17). Budene er basert på oppreisning og gjenopprettelse, men den ytterste konsekvensen av gjentatte brudd på loven og manglende vilje til å overholde den, er i hvert tilfelle døden.

Å holde i live ved rettferdig lovgivning  

Nasjonen er forpliktet til å holde liv i de som er født i stammen, de fremmede og utlendingene som oppholder seg i landet.

Tredje Mosebok 19:9-10 9 Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. 10 Du skal ikke holde etterhøst i din vingård og ikke sanke opp de druene som er falt ned. Du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede. Jeg er Herren deres Gud.

Angrep på personer med funksjonshemninger

Loven gir beskyttelse for personer som har ufullstendige forutsetninger.

Tredje Mosebok 19:14 Du skal ikke banne en døv og ikke legge stein i veien for en blind, men du skal frykte din Gud. Jeg er Herren.

Bevaring av livet og familien

Tredje Mosebok 25:35-43 35 Når din bror blir fattig og ikke lenger kan holde seg oppe, da skal du støtte ham. Som en fremmed og en innflytter skal han leve hos deg. 36 Du må ikke ta rente eller ågerpenger av ham. Du skal frykte din Gud, så din bror kan leve med deg. 37 Du skal ikke låne ham penger mot rente og ikke kreve noe i tillegg for den maten du låner ham. 38 Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt for å gi dere Kana’ans land og være deres Gud. 39 Når din bror blir fattig og selger seg til deg, da skal du ikke la ham tjene hos deg som en trell tjener. 40 Han skal være hos deg som en dagarbeider eller innflytter, og tjene hos deg til jubelåret. 41 Da skal han flytte fra deg, både han og hans barn, og dra hjem til sin slekt. Til sin fedreeiendom skal han vende tilbake. 42 For de er mine tjenere, som jeg har ført ut av landet Egypt. De skal ikke selges som en trell selges. 43 Du skal ikke herske over ham med hårdhet, men du skal frykte din Gud.

Å ta rente eller ågerpenger av noen er forbudt for alle som tror, for dette fører til undertrykkelse. Vi har alle en pris på oss, og vi skal lovprise Gud som beskytter alle (1Kor 6:20; jf. 2Mos 22:21). For Gud er elohe av elohim, eller Gud av guder og Herre av herrer (adonai av adonim) (5Mos 10:17-19, jf. fotnote til Companion Bible).

Folket og individene skal holdes i live i frihet og under rettferdige lover.

Andre Mosebok 21:2-6 2 Når du kjøper en hebraisk trell, skal han tjene i seks år. Men i det sjuende året skal han gis fri uten vederlag. 3 Er han enslig når han kommer, skal han dra enslig bort. Dersom han er en gift mann, da skal hans hustru gå bort med ham. 4 Dersom hans herre gir ham en hustru, og hun føder ham sønner eller døtre, da skal hustruen og barna høre hennes herre til, og han skal gå enslig bort. 5 Men dersom trellen sier: Jeg holder av min herre, min hustru og mine barn, jeg vil ikke være fri og gå bort, 6 da skal hans herre føre ham fram for Gud og stille ham ved døren eller dørstolpen, og hans herre skal stikke en syl gjennom øret hans, og han skal tjene ham for alltid.

Dette er skammens merke. Mannen skal gå fri og skal også frigjøre sin hustru. Ingen herre kan undertrykke sine treller, men han skal kompensere for deres tjenester på rettferdig vis.

Femte Mosebok 15:12-15 12 Når noen av ditt folk, en hebraisk mann eller kvinne, blir solgt til deg, da skal han tjene deg i seks år. Men i det sjuende året skal du gi ham fri, så han kan gå hvor han vil. 13 Når du gir ham fri, skal du ikke la ham gå tomhendt fra deg. 14 Du skal sørge vel for ham med gaver av ditt småfe og fra din treskeplass og fra din vinpresse. Du skal gi ham av det som Herren din Gud har velsignet deg med. 15 Du skal komme i hu at du selv har vært trell i landet Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut. Derfor byder jeg deg dette i dag. 

Hvordan kan en mann bli fritt gjenopprettet og forsørget av flokken, samtidig som hans kone og barn holdes tilbake? Dette er loven som krever en rettferdig gjenopprettelse. Poenget med dette er at trelldom er betinget. Herren blir ikke straffet, heller ikke sjenerøsiteten i hans opprinnelige gave, hvis det var i tjeneste. Disse lovene har begrensninger i dag, men generelt har dette kun vært tilfelle de siste århundrene. Det var vanlig med livegne og treller frem til attenhundretallet. Dessuten gjelder loven hele husholdningen, og folket, og ansvaret for å sørge for velferden til personer innenfor deres områder påhviler herskerne og jordeierne.  

Andre Mosebok 23:10-11 10 Seks år skal du tilså ditt land og høste grøden, 11 men i det sjuende året skal du la det hvile og ligge, så de fattige blant ditt folk kan ete av det. Og det de lar ligge, kan markens dyr ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oljetrær.

Derfor skal dere ikke drepe ved forsømmelse eller sult i alle deres land og områder.

Tredje Mosebok 19:9-10 9 Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. 10 Du skal ikke holde etterhøst i din vingård og ikke sanke opp de druene som er falt ned. Du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede. Jeg er Herren deres Gud.

Herren din Gud skal sende sin engel foran deg, for å beskytte deg og se til at du adlyder disse lovene.

Andre Mosebok 23:20-25 [LESES I SIN HELHET]

Guds engel ble sendt foran folket for å holde dem på veien og føre dem til det stedet som var klargjort for dem. Han skulle adlydes og ikke provoseres, for han ville ikke unnskylde deres overtredelser. Guds navn var i ham, og dermed handlet han på vegne av Gud som hans utsending. Han ble følgelig også kalt Yahovah og Elohim, så vel som Yahovahs engel og Elohims engel. Lydigheten innebar at Gud ville beskytte dem fra deres fiender. De skulle ikke tilbe sine guder, men forkaste dem fullstendig og ødelegge bildene av dem. Bare den eneste sanne Gud skulle tjenes, og han skulle velsigne deres brød og vann og helbrede dem.

Femte Mosebok 16:10-14 10 Og så skal du holde ukenes høytid for Herren din Gud og bære fram dine frivillige gaver, alt etter som Herren din Gud velsigner deg. 11 Du skal være glad for Herrens, din Guds åsyn på det sted hvor Herren din Gud velger å la sitt navn bo, både du og din sønn og din datter og din trell og din trellkvinne og levitten som bor hos deg, og den fremmede og den farløse og enken som bor hos deg. 12 Og du skal komme i hu at du var trell i Egypt, og du skal passe nøye på at du holder disse forskriftene. 13 Løvhyttefesten skal du holde i sju dager, når du har samlet inn fra din låve og fra din vinpresse. 14 Du skal være glad på din høytid, du og din sønn og din datter og din trell og din trellkvinne og levitten og den fremmede og den farløse og enken som bor i dine byer.

Ansvaret er å gjøre levende i alle deler av samfunnet, innenfor den enkeltes innflytelsesområde. Å elske sin neste som seg selv er en befaling som strekker seg til alle som befinner seg innenfor vårt innflytelsesområde (jf. lignelsen om den barmhjertige samaritan, Luk 10:30-37).

Den hjelp og støtte vi gir til vår neste skal strekke seg til det punktet hvor vår egen skjødesløshet skal oppfattes som hjelp til de fattige.

Femte Mosebok 24:19-21 19 Når du høster inn kornet på din åker, og du glemmer et kornbånd på åkeren, skal du ikke vende tilbake for å hente det. Den fremmede, den farløse og enken skal ha det. Så skal Herren din Gud velsigne deg i alt det du tar deg fore. 20 Når du slår ned dine oliven, skal du ikke finplukke grenene etterpå. Den fremmede, den farløse og enken skal ha det. 21 Når du høster din vingård, skal du ikke holde ettersanking. Den fremmede, den farløse og enken skal ha det.

(Jf. også fortellingen om Rut (kap.2).)

Gud vernet om Israels folk på alle deres vandringer, for å holde dem i live som et eksempel for oss.

Moses forteller om vandringene til Israels folk

Femte Mosebok 1:1-46 [SKAL LESES I SIN HELHET]

Gud garanterer at alle skal få av sin overflod på sine bosteder, og han velsigner i henhold til folkets lydighet overfor ham.

Femte Mosebok 2:1-37 [SKAL LESES I SIN HELHET]

Buskapen og byttet ble tatt, unntatt i tilfeller der Gud gav uttrykkelig ordre mot en slik handling.

Femte Mosebok 3:1-29 [SKAL LESES I SIN HELHET]

Folket behøver ikke frykte. Fiendene deres skal bli beseiret og fullstendig ødelagt.

Hele Israel har fått befaling om å hjelpe stammene med alt som har med deres eiendommer å gjøre samt med å motta deres arvedel. Ingen stamme skal være tilbakeholden når det gjelder å hjelpe hverandre i den rettferdige gjennomføringen av Guds vilje og opprettelsen av nasjonen Israel.

Intet menneske skal nekte å hjelpe noen fra stammene med å holde seg i live, og ingen skal undertrykke eller plage eller narre noen. Ingen skal forringe livet til en annen ved å pålegge ham ågerrenter eller undertrykke ham på noe vis.

Retten til liv og retten til å drepe påhviler Gud

Gud oppretter all makt og myndighet. Dommeren fører sverdet etter Guds vilje.

Titus 3:1-3 1 Minn dem om å underordne seg under styremakter og myndigheter, være lydige, alltid ferdige til å gjøre godt, 2 ikke spotte noen, ikke være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker. 3 For også vi var en gang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forlatt og hatet hverandre.

(Jf. Romerbrevet 13:1-7.)

Vi skylder heder og ære til dem som Gud har løftet opp og som fortjener det.

Folket har imidlertid retten til å bevare liv under undertrykkelsen gjennom urettvise lover.

Andre Mosebok 11:1-10 1 Nå sa Herren til Moses: Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt, så skal han la dere dra herfra. Ja, når han lar dere fare, skal han drive dere ut med alt dere har. 2 Si når til folket at hver mann skal be sin granne og hver kvinne sin grannekvinne om smykker av sølv og gull. 3 Og Herren lot folket få godvilje hos egypterne. Men så var også Moses holdt for en meget stor mann i Egypt, både av Faraos tjenere og av folket. 4 Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt. 5 Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen. 6 I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli. 7 Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel. 8 Da skal alle disse dine tjenere komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, både du og hele det folk som følger deg! Og så skal jeg dra ut. - Så gikk han bort fra Farao i brennende harme. 9 Herren hadde sagt til Moses og Aron: Farao skal ikke høre på dere, så jeg kan få gjort mange under i landet Egypt. 10 Moses og Aron gjorde alle disse under for Farao. Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn dra bort fra sitt land.

Døden er symbolsk, og det brukes blod for å vise mot Messias’ komme. Messias’ blod som ble utgytt viser til levendegjøringen av hele menneskeheten. Offersystemet ble innført for å peke mot tilegnelsen av hele ordningen til Gud ut av lydighet. Slik som nasjonen Israel ble holdt i live og brakt ut av Egypt gjennom blodofferet av påskelammet, slik blir også verden holdt i live gjennom Messias’ offer. Offeret er ikke noen blodtørst i Guds tanker, men snarere en prøve på viljen blant hans barn til å sette livet til for hverandre.

Andre Mosebok 29:11-12 11 Og du skal slakte oksen for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt. 12 Så skal du ta av oksens blod og stryke på alterhornene med din finger. Resten av blodet skal du helle ut ved alterets fot.

Messias trådte inn i Det aller helligste en gang for alle med sitt eget blod. Dermed banet han vei for oss slik at vi kunne komme inn og bli sønner av Gud i kraft av oppstandelsen fra de døde, som medarvinger med Kristus (jf. Rom 1:4; Heb 9:12 ff). Tabernaklet var en kopi av det himmelske fristedet. Templet viser til oss som det åndelige templet, som det templet vi er (1Kor 3:16-17).

Moses vandret i ørkenen i førti år, og alle som ikke antok løftene, døde i ørkenen, unntatt Kaleb og Josva. Denne kjensgjerningen viser til de av Israels folk som ikke ville godta løftet. Stammene spiste manna i hele den perioden, og de drakk fra den åndelige klippen som var Kristus. Han fremstod for dem som lederen for Herrens styrker, for å innsette dem i deres arvedel ved Jeriko etter deres omskjæring ved Gilgal.

Det fysiske templet ble opprettet for å vare frem til Messias, og deretter gav det fysiske templet etter for det åndelige. Da hele menigheten befant seg førti år i ørkenen, hadde de ikke annet offer å gi enn de utvalgte. De 144 000 var offer for sabbaten, nymånedagene og helligdagene. Det daglige offeret viste mot den store skare, og natten kommer før dagen, kvelden før morgenen. Det er grunnen til at det kun er ett offer i templet i Esekiel, siden størstedelen av avlingen allerede er død, men bare den første oppstandelsen har skjedd. Det er mer som skal komme (Åp 20:4-15). Kveldsofferet har allerede funnet sted som den store skare i den første oppstandelsen (Åp 7:9 ff). Således blir morgenofferet, som også er daggry under morgenstjernen, bare ett av to daglige offer som utføres i tusenårsordningen (Esek 46:13-15). Den lange natten er over. Det er også derfor det ikke tillates noe offer i løpet av den lange natten som er de førti årene i ørkenen, siden innhøstingen fortsetter og de alle er levende steiner i templet i den perioden.

Esekiel 46:13-15 13 Som brennoffer til Herren skal du hver dag ofre et årsgammelt lam uten lyte, hver morgen skal du ofre det. 14 Og som matoffer til det skal du hver morgen ofre en sjettedels efa og en tredjedels hin olje til å væte melet med. Det er et matoffer for Herren – forskrifter som skal gjelde evig, for all tid. 15 Slik skal de hver morgen ofre lammet og matofferet og oljen. Det skal være et stadig brennoffer.    

Offerordningen viser til alle aspekter ved Guds frelsende nåde i gjenløsningen gjennom Messias’ offer. Det fantes aldri en dag når ikke offeret ble gjennomført under hele tempelperioden. Da templet i Jerusalem ble ødelagt, fantes det alltid et i Egypt. Det var i Elefantine under det babylonske fangenskapet. Elefantine ble selv ødelagt og ofringen ble senere begrenset der. Templet ble også bygd av Onias IV ved Leontopolis i det gamle området Gosen, i samsvar med profetien i Jesaja 19:19 om krenkelsene som skulle skje frem til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Templet i Leontopolis ble stengt etter ordre av Vespasian i år 71 e.Kr. (jf. The Sign of Jonah and the History of the Reconstruction of the Temple [13]).

Tempelperioden varte i tusen år, fra byggingen under Salomo og frem til innsettelsen av Messias som øversteprest og kirkens opprettelse under Melkisedek. Dette var perioden på tjue jubelår symbolisert ved kveldsofferet.

Kirken trådte deretter inn i den lange natten i ørkenen, hvor det ikke fantes noe fysisk tempel og offeret var de 144 000 av de syttito (ukentlige og månedlige offer, samt helligdagsoffer) som var trukket ut over to tusen år eller førti jubelår. De utvalgte var levende offer, og den store skare som står sammen med dem i Johannes’ åpenbaring 7:1-17 var det daglige offeret som intet menneske kan telle. De falt i søvn i Herren ved den første oppstandelsen, derav symbolikken.

Morgenofferet som er beskrevet i Esekiels tempel representerer den siste tusenårsperioden i styret til Jesus Kristus og de utvalgte. Denne siste perioden på tjue jubelår eller tusen år, som fastsetter tempelperioden til fire tusen år, slutter med den andre oppstandelsen og dommen og ankomsten til den eneste sanne Gud i æren fra Guds by (jf. Outline Timetable of the Age [272] og The City of God [180]).

Tredje Mosebok 1:1-17 [LESES I SIN HELHET]

Offergavene skulle være av flokkene (får, geiter eller krøtter) eller fjærfe uten plett og lyte, og de måtte gis frivillig. Prestene skulle ta hånd om dem som foreskrevet.

Ofring har ikke vært tillatt på to tusen år, bortsett fra de utvalgtes offer til hverandre. Templet har med hensikt blitt ødelagt gjennom Guds myndighet, og offer av offergavene har blitt forhindret. Alle som har forsøkt å gjeninnføre ofringen har blitt drept eller sendt i fangenskap. Frelsen skal omfatte både de vantro og hele Israels folk. De som forsøker å undertrykke de vantro under loven skal ødelegges eller straffes.

Tredje Mosebok 2:1-16 [LESES I SIN HELHET]

Offergavene til Herren er ikke lenger av Arons presteskap, men av Melkisedeks (jf. Sal 110:4). De har ingen stamtavle, er ikke slektsbestemt gjennom mor eller far, men er prester til evig tid under sin øversteprest, som er Messias (jf. Heb 7:1-22).   

Tredje Mosebok 3:1-17 [LESES I SIN HELHET]

Ofringene var til presteskapet i den gamle ordningen. Ofringene ER presteskapet i den nye ordningen.

Tredje Mosebok 4:1-35 [LESES I SIN HELHET]

Vi er gjort fullstendige gjennom Messias’ offer. Loven er skrevet i våre hjerter og sinn (Heb 8:8-13). Våre ofringer er av gjenopprettelsen siden vår øversteprest sitter ved Guds høyre hånd (Heb 8:1 ff). Alle ting som blir drept blir drept under Guds kraft og myndighet. Alt som lever tilhører Gud, for buskapen tilhører Gud, og grytene i Jerusalem i gjenopprettelsen vil være hellige for Herren, i likhet med alt liv. Det er han som befaler at det skal drepes. Messias’ offer og syndofferet var kravet for hele det nye presteskapet. Intet menneske kan bli prest uten gjennom Messias’ syndoffer. Han er fredsofferet som gjør oss til ett med Gud.

Tredje Mosebok 7:1-38 [LESES I SIN HELHET]

Således blir presteskapet helliggjort gjennom offergavene som alle gjenspeiles i Messias. Presteskapet må vaskes i dåpens vann, kledd i plettfrie plagg vasket i lammets blod, og da er de klar for prestegjerningen. Presteskapets helliggjørelse begynte med Moses, som var profeten for ham som skulle opphøyes. Gjennom denne senere profeten skulle hele menneskerasen gjøres levende. Fra Messias ble presteskapet klargjort og tildelt sin plass. Det er dette Moses viste til, og som også ble fullbyrdet i kirken.

Tredje Mosebok 8:1-36 [LESES I SIN HELHET]

Helliggjørelsen av presteskapet ble utført på lignende måte som helliggjørelsen av templet (jf. The Sanctification of the Temple [241]). De er usyret, frigjort fra gjennomsyringen av ondskap, og venter på den nye gjennomsyringen av Den Hellige Ånd.

Fra den første dagen i den første måneden kalt Abib eller Nisan, til den sjuende dagen i den første måneden, helliggjør presteskapet og de utvalgte templet, og deretter den enfoldige og villfarne på den siste (dvs. sjuende) dagen. For presteskapet er templet under Melkisedeks orden.

Skikken med å holde nyttår på den første dagen i den sjuende måneden, kalt Rosh Hashanah, i strid med Guds uttrykkelige ordre gjennom loven, ble ikke innført i jødedommen før det tredje århundret av vår tidsregning, i henhold til rabbi Kohn, overrabbiner av Budapest (jf. The Sabbatarians in Transylvania, [1894] ed., W. Cox, overs. T. McElwain og B. Rook, 1998, CCG Publishing, pp. v. et seq.). Den ble aldri fulgt i tempelperioden. Hele symbolikken med helliggjørelsen av templet utelukket et sådant begrep.

Tredje Mosebok 9:1-24 [LESES I SIN HELHET]

Fra helliggjørelsen og tilsidesettelsen av de utvalgte, er menneskene igjen velsignet i fortsettelsen. Nasjonen og jorda kan ikke skades før de siste av de utvalgte har blitt døpt, beseglet og tilsidesatt, og da vil slutten komme (Åp 7:3-4).

Alt som drepes er etter ordre fra Gud, og blod må betales med blod, med mindre det gjøres som hellig for Herren.

Tredje Mosebok 17:1-6 [LESES I SIN HELHET]

Derfor gjøres alt til Guds store ære. Utførelsen disse handlingene må være under oppsyn og ledelse av en prest. I gjenopprettelsen vil alt drap av kjøtt være offer helliget til Herren, og grytene skal være helliget til Herren (Sak 14:20-21; jf. Vegetarianism and the Bible [183]).

Det å ta liv er gjort etter ordre fra Gud. Blodet er livet derav og må helles ut over marken.

Kontroll over livet i fredstid

Alle lover som angår renhet er gitt for å bevare livet. Uvitenhet er ingen unnskyldning under loven.

Tredje Mosebok 5:2-3 2 Eller når noen uten å vite det rører ved noe urent, enten det er åtselet av et urent, vilt dyr eller åtselet av et urent husdyr eller åtselet av et urent kryp, da er han blitt uren og har ført skyld over seg, 3 eller når han uten å vite det rører ved et menneskes urenhet, hvilken som helst urenhet som han selv blir uren ved, og han siden får vite det og kjenner seg skyldig, 

Visse deler av offeret skulle utelukkende gis til Herren. Dette fungerer som en straff og vil bli gjenopprettet som en straff i tusenårssystemet. Dette aspektet er atskilt fra lovgivningen om renhet, som er en del av lovene om liv, å gjøre helt eller å gjøre levende.

Tredje Mosebok 7:21-27 21 Når noen rører ved noe urent, enten det er et menneskes urenhet eller et urent dyr eller noe annet urent og motbydelig, og så eter av kjøttet fra Herrens fredsoffer, da skal han utryddes av sitt folk. 22 Og Herren talte til Moses og sa: 23 Tal til Israels barn og si: Dere skal ikke ete fett av okse eller sau eller geit. 24 Fettet av et selvdødt dyr eller av et dyr som er revet i hjel, kan nyttes til forskjellig bruk, men dere må ikke ete det. 25 Hver den som eter fettet av noe dyr som det ofres ildoffer av til Herren, han skal utryddes av sitt folk. 26 Blod skal dere ikke ete, verken av fugl eller fe, hvor dere så bor. 27 Hver den som noen gang eter blod, han skal utryddes av sitt folk. 

Den langsiktige effekten av inntak av fett og blod er nå velkjent. En slik handlemåte er forbudt i henhold til lovgivningen om forlengelse av liv.

Alt drap må ha til formål mat, bevaring av balansen, eller til eiendomsformål. Det må gjøres i henhold til loven. Bevaring av miljøet er like mye den enkeltes ansvar; og det samme er det å beskytte andre fra forsømmelse i eiendom eller bygging.

Femte Mosebok 22:6-8 6 Når du på din vei treffer på et fuglereir i et tre eller på jorden, med unger eller egg i, og moren ligger på ungene eller eggene, da skal du ikke ta både moren og ungene. 7 Du skal la moren fly, men ungene kan du ta. Da skal det gå deg vel, og du skal leve lenge. 8 Når du bygger et nytt hus, skal du gjøre et rekkverk om taket, for at du ikke skal føre blodskyld over ditt hus om noen faller ned fra det.

For blodet fra alle skapninger er på ham som tar deres liv. Man er forpliktet til å beskytte mennesker fra tap av liv eller skade fra potensielt skadelige gjenstander. I dette tilfellet må det settes opp en beskyttelsesmur på taket, og i samme henseende i vår tid er det påkrevd at man setter opp et gjerde rundt et svømmebasseng for å beskytte barna.

Dersom man unnlater å yte hjelp til noen som er i vanskeligheter, er dette også et brudd på hensikten med loven. Imidlertid er man ikke forpliktet til å risikere eller miste ens eget liv i en slik sammenheng. I motsetning til den rabbinske jødedommen er man imidlertid forpliktet til å forsøke å redde liv.

Sykdommer 

Kontroll over sykdommer er en viktig del i bevaringen av liv. Det sjette budet strekker seg til å omfatte drap gjennom overføring av sykdommer. Alle enkeltmennesker har ansvar for å sikre at de ikke utsetter andre for noen risiko, f.eks. ved å unnlate å overholde enkle karanteneprosedyrer. Fødselen av et barn plasserer dem i nasjonen under pakten, og i henhold til lovgivningen om renselse.

Tredje Mosebok 12:1-8 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Israels barn og si: Når en kvinne får barn og føder en gutt, da skal hun være uren i sju dager. Hun skal være uren likeså lenge som hun er uren i sin månedlige svakhet. 3 Den åttende dagen skal hans forhud omskjæres. 4 Deretter skal hun holde seg inne i trettitre dager under sitt blods renselse. Hun skal ikke røre ved noe hellig og ikke komme til helligdommen før hennes renselsesdager er til ende. 5 Men føder hun en pike, da skal hun være uren i to uker likesom ved sin månedlige urenhet, og holde seg inne i sekstiseks dager under sitt blods renselse. 6 Når hennes renselsesdager er til ende, enten det er en sønn eller en datter hun har født, så skal hun komme med et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer og bære det fram til inngangen til sammenkomstens telt, til presten. 7 Han skal ofre det for Herrens åsyn og gjøre soning for henne. Da blir hun ren etter blødningen. Dette er loven for den kvinne som har født, enten barnet er en gutt eller en pike. 8 Men har hun ikke råd til et lam, så skal hun ta to turtelduer eller to dueunger, en til brennoffer og en til syndoffer. Og presten skal gjøre soning for henne, da blir hun ren.

Lovene om renselse skiller mellom gutte- og jentebarn. Dette har ennå ikke blitt tilstrekkelig vitenskapelig belyst til å fastslå det nøyaktige grunnlaget. I likhet med alle lover finnes det et nøyaktig grunnlag for denne loven. Lovgivningen kan ha blitt opprettet for å beskytte mor og barn mot ulike typer kjemisk ubalanse som kan fremkalle sykdom hos en av partene eller gjøre dem mottakelig for sykdom. Hele spørsmålet om renselse blir behandlet i vedlegget.

Karantene er en nødvendig og viktig del av livet. Det er et ansvar som påhviler både samfunnet og den enkelte. Lovene om spedalskhet viser hvor viktig det er med karantene, samt hvilke krav som stilles til den. Selv om spedalskhet nå kan helbredes, eksisterer loven fortsatt, og karantene er obligatorisk.

Tredje Mosebok 13:1-59 [LESES I SIN HELHET]

Dette kapitlet omhandler metoder for å håndtere ulike typer hudplager og infiserte klesplagg. Språket er også enkelt for at alle skal forstå det. Restriksjonene gjelder, og etter moderne terminologi skulle Toraen vært lenger, men prinsippene i innholdet skulle være de samme.

Tredje Mosebok 14:1-57 [LESES I SIN HELHET]

Tredje Mosebok 14 tar for seg spedalskhet og offer knyttet til helbredelse. Det omhandler også infiserte klesplagg og urenhet på hus.

Hele aspektet med infiserte områder blir omfattet av disse lovene. Hvis de ble overholdt i dag, ville forekomsten av smittsomme sykdommer og resistente bakterier vært redusert eller eliminert. Vi vet mer om årsakene til disse infeksjonene (på vitenskapelig grunnlag) nå enn tidligere, men vår holdning til karantene og isolasjon er ikke like gjennomført. På grunn av kostnadene og tilgjengeligheten av senger stenger vi ikke sykehusavdelinger, og de resistente bakteriene sprer seg dermed. Selv i dag dør folk på sykehus på grunn av brudd på den bibelske loven.

Femte Mosebok 24:8-9 8 Når det gjelder spedalskhetssykdommen, så må du være veldig nøye med å gjøre alt det de levittiske prestene lærer dere! Dere skal nøye gjøre slik som jeg har befalt dem. 9 Kom i hu det Herren din Gud gjorde med Mirjam på veien, da dere drog ut av Egypt.   

Spedalskhet er også en straff for opprør. I dag tas det ofte ikke hensyn til guddommelige inngrep.

Tredje Mosebok 15:1-33 [LESES I SIN HELHET]

Dette kapitlet tar hovedsakelig for seg sykdommer som gir utsondringer (f.eks. seksuelt overførbare sykdommer, aids, forkjølelse og andre smittsomme sykdommer). Deretter omtales infiserte klær, redskaper osv., samt samleie og menstruasjon.

Lovene om renhet og karantene er opprettet for å begrense forekomsten av infeksjoner. Vi vet nå langt mer om hva som forårsaker sykdommer, men lovene om karantene gjelder fortsatt. Offeret skal veilede oss til Gud som er kilden til liv og helbredelse. Helbredelse er en vitenskap, og de som helbreder jobber innenfor nasjonen, innenfor Guds lover. De utfører sitt virke med stor flid, ettersom de fungerer som et redskap for Gud innenfor hans lover.

Femte Mosebok 23:1-18 1 Ingen som er gjeldet, enten ved knusing eller ved skjæring, skal være med i Herrens menighet. 2 Ingen som er født i hor, skal være med i Herrens menighet, selv ikke hans ætt i tiende ledd skal være med i Herrens menighet. 3 Ingen ammonitt eller moabitt skal være med i Herrens menighet. Selv ikke deres ætt i tiende ledd skal noen gang være med i Herrens menighet, 4 fordi de ikke kom dere i møte med brød og vann på veien, da dere drog ut av Egypt, og fordi han leide Bileam, Beors sønn, fra Petor i Mesopotamia imot deg til å forbanne deg. 5 Men Herren din Gud ville ikke høre på Bileam, og Herren din Gud vendte forbannelsen til velsignelse for deg, fordi Herren din Gud hadde deg kjær. 6 Du skal aldri i dine levedager søke deres velferd og lykke. 7 Men edomitten skal du ikke avsky, for han er din bror. Og du skal ikke avsky egypteren, for du har levd som fremmed i hans land. 8 Deres ætt i tredje ledd kan få være med i Herrens menighet.

I denne delen av loven ser vi at beskyttelsen av nasjonen skjer via beskyttelsen av familien innenfor ekteskapet. Disse gruppene av mennesker er forhindret fra å tre inn i Herrens menighet som et eksempel for Israels folk. De dør i sin synd i henhold til loven. 

Det var også skikken blant hedningene å kreve at prestene skulle leve i sølibat eller at de skulle gjøres til evnukker. Loven ble gitt her for å forby en slik praksis. Hedningene og andre som kjente til denne loven, fremstilte de utvalgte som evnukker for å bestride disse aspektene ved loven og fremstille dem som ute av stand til å tre inn i en synagoge og dermed møte menigheten. Det nye testamente bekrefter denne skikken, og senere beslutninger (jf. Apostolic Constitutions, ANF, vol. VIII, pp. 479 et seq.) tillot slike menn å bli biskoper eller eldste. 

Messias døde for verdens synder. Frelsen er nå for de vantro, og fedrenes synder regnes ikke lenger til sønnene. Dette er den nye pakten. Lovens kjerne er skrevet i deres hjerter, og hvert menneske er ansvarlig for sine synder. Dette er den mest tydelige endringen i pakten.

Jeremia 31:29-34 29 I de dager skal de ikke mer si: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk vonde tenner. 30 Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få vonde tenner. 31 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. 32 Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. 33 Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 34 De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.

Hele strukturen til den nye pakten under Messias skulle dreie seg om synd (jf. Matt 26:28; Heb 8:8-12; 10:16-17). De rabbinske kommentarene unnlater å omtale denne endringen på korrekt måte (jf. Soncinos kommentar til v. 30.). Israels folk skal virkelig være trofaste overfor Gud, men i den nye pakten under Messias overføres ikke lenger synden fra far til sønn, og det er dette budskapet som eliminerer hele ordningen i Det gamle testamente med arvesynd fra fedrene. Moderne kristendom har nøyaktig motsatt budskap av det som var forespeilet under Messias.

Konsekvensen av urenhet fra nasjonene i krigstid blir også tatt opp i denne teksten. Nasjonen Israel skal ikke gjøre det de vantro gjør, heller ikke skal de gjøre seg selv urene slik som de vantro gjør.

Femte Mosebok 23:9-14 9 Når du drar ut mot dine fiender og slår leir, da skal du vokte deg for alt som er usømmelig. 10 Er det noen blant dere som er uren etter noe som er hendt ham om natten, skal han gå utenfor leiren og ikke komme inn igjen i leiren. 11 Mot kveld skal han bade seg i vann, og når solen går ned, kan han komme inn i leiren. 12 Du skal ha et sted utenfor leiren som du kan gå til. 13 Mellom dine redskaper skal du ha en spade. Med den skal du grave et hull, når du setter deg ned der ute, og så igjen dekke over det som er gått fra deg. 14 For Herren din Gud vandrer midt i din leir for å redde deg og gi dine fiender i din vold, og din leir skal være hellig, for at han ikke skal se noe motbydelig hos deg og vende seg bort fra deg.   

Herren vår Gud vandrer blant oss, og vi skal være hellige i fred som i krig, for Gud bor iblant oss og vi er Guds tempel.

Spiselover

Spiselovene er til for å forlenge livet og beskytte planeten. De sikrer næringskjeden og reduserer forekomsten av sykdommer. Det vitenskapelige grunnlaget for spiselovene er detaljert beskrevet i studieskriftet The Food Laws [15]. Feiloppfatningene om spiselovene og den asketiske læren om vegetarianismen og misforståelsene som er knyttet til dette, kan man lese om i Vegatarianism and the Bible [183], Wine in the Bible [188] og Balance [209].

Vegetarianisme og sølibat, samt å unnlate å gifte seg, er oppgitt å være doktrinene til de siste dagers demoner (1Tim 4:3; jf. Apg. 15:20; Matt 3:4).

Det å unngå sykdommer ved å overholde spiselovene og bruke riktige slaktemetoder, samt unngå å spise ihjelrevne dyr, er innbefattet i forskriftene (2Mos 22:31).

Også den første av førstegrøden er tilegnet Guds hus (2Mos 34:26). Herren førte Israel siden det ikke var noen fremmed gud blant dem, og de spiste av fettet fra marken, også gjennom alle Salomos dager frem til han syndet og skammen ble brakt over nasjonen (5Mos 32:14; jf. Ord 27:27; 1Kong 4:22-23).

Spiselovene er beskrevet i Tredje Mosebok 11.

Tredje Mosebok 11:1-47 [LESES I SIN HELHET]

Det må her bemerkes at King James Version av Bibelen bruker ordet swan i vers 18. Dette ordet er i virkeligheten ikke svane og viser ikke til familien av gjess og ender. Ordet tinshemes viser til: en flaggermus (Rashi; Chizkuni) eller en ugle (Ralbag jf. Stones Chumash) eller en hornugle; jf. Soncino; eller tanshemes som sivhøne SHD 8580.

Femte Mosebok 14:1-21 1 Dere er barn av Herren deres Gud. Dere skal ikke skjære dere i kjøttet og ikke rake dere skallet over pannen av sorg over en som er død. 2 For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden til å være hans eiendomsfolk. 3 Du skal ikke ete noe som er en styggedom. 4 Dette er de firføtte dyr som dere kan ete: okse, sau og geit, 5 hjorten, gasellen, dådyret, steinbukken, antilopen, villoksen og villgeiten. 6 Alle de firføtte dyr som har klover og har dem tvekløvd helt igjennom, og som tygger drøv, dem kan dere ete. 7 Det er bare disse dere ikke skal ete blant dem som tygger drøv, og blant dem som har klover som er kløvd helt igjennom: kamelen og haren og fjellgrevlingen, for de tygger vel drøv, men har ikke klover, de skal være urene for dere, 8 og svinet, for det har vel klover, men tygger ikke drøv, det skal være urent for dere. Dere skal ikke ete kjøttet av disse dyrene, og dere skal ikke røre ved dem når de først er døde. 9 Dette kan dere ete av alt det som er i vannet: Alt det som har finner og skjell, kan dere ete. 10 Men alt det som ikke har finner og skjell, skal dere ikke ete, det skal være urent for dere. 11 Alle rene fugler kan dere ete. 12 Men disse fuglene skal dere ikke ete: ørnen og lammegribben og svartgribben 13 og kråken og falken, og alle slags glenter, 14 og alle slags ravner, 15 og strutsen og gjøken og måken, og alle slags hauker, 16 kattuglen og hubroen og nattravnen 17 og pelikanen og gribben og skarven 18 og storken, og alle slags hegrer, og hærfuglen og flaggermusen. 19 Alt kryp som har vinger, skal være urent for dere, det skal dere ikke ete. 20 Men alt som flyr og er rent, kan dere ete. 21 Dere skal ikke ete noe selvdødt dyr. Du kan gi det til den fremmede som bor hos deg, for at han kan ete det, eller du kan selge det til en utlending. For et hellig folk er du for Herren din Gud. Du skal ikke koke et kje i morens melk.

Det skal også være renhet innen dyreavl. Det skal ikke finnes muldyr eller liknende dyr,

Tredje Mosebok 19:19 Dere skal holde mine lover. Du skal ikke la to slags dyr av ditt fe pare seg med hverandre. Du skal ikke så to slags utsæd på din mark. Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to slags garn.

heller ikke klesplagg der lin og ull er blandet.

Tredje Mosebok 20:25 Derfor skal dere skille mellom rene dyr og urene og mellom urene fugler og rene, og ikke gjøre dere selv motbydelige ved å ete de firføtte dyr eller de fugler eller det kryp på jorden som jeg har skilt ut for dere, for at dere skal holde dem for urene.

Disse skillene mellom rent og urent er opprettet for å bevare folket.

Tredje Mosebok 22:1-33 [LESES I SIN HELHET]

Dette kapitlet omhandler bruken og spisingen av hellige ting. Disse tingene skulle ikke verdsliggjøres. Hvis lovgivningen ikke var der for å beskytte de dyreslagene som ble ofret, ville Levi stamme ha spist det som var blitt vraket, og Herrens bort ville ha blitt besudlet. Ofringen tjente på denne måten til to formål. De var hellige for Herren, og bare det beste ble ofret. I tillegg ble syndofferet den straffen det var tiltenkt å være, og det vil igjen skje i tusenårssystemet. David spiste av skuebrødet, noe han ikke kunne ifølge loven, for å vise mot Messias og det nye presteskapet under Davids ætt og husstand. 

Fjerde Mosebok 5:1-4 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Byd Israels barn at de skal sende ut av leiren alle spedalske og alle som har utflod og alle som er blitt urene ved lik. 3 Både mann og kvinne skal dere sende bort. Utenfor leiren skal dere sende dem, for at de ikke skal gjøre leiren uren, der hvor jeg bor midt iblant dem. 4 Og Israels barn gjorde dette, og sendte dem utenfor leiren. Som Herren hadde sagt til Moses, slik gjorde Israels barn.    

Det er dermed obligatorisk med karantene for smittsomme sykdommer.

Fjerde Mosebok 9:6-11 6 Men det var noen menn som var blitt urene ved et lik, så de ikke kunne holde påske den dagen. Disse menn trådte samme dag fram for Moses og Aron, 7 og de sa til ham: Vi er blitt urene ved et lik. Hvorfor skal vi bli nektet å bære fram Herrens offer til fastsatt tid sammen med de andre Israels barn? 8 Da sa Moses til dem: Vent, så jeg kan få høre hva Herren befaler om dere. 9 Og Herren talte til Moses og sa: 10 Tal til Israels barn og si: Om noen blant dere eller blant deres etterkommere er blitt uren ved et lik eller er på lang reise, skal han likevel holde påske for Herren. 11 I den andre måneden, på den fjortende dag, mellom de to aftenstunder, skal de holde påske. Med usyret brød og bitre urter skal de ete påskelammet.

Den andre påsken er avsatt for dem som ikke er i stand til å delta i den første, enten på grunn av reise eller andre karanteneproblemer. Det er ikke et spørsmål om valg.

Fjerde Mosebok 19:1-22 [LESES I SIN HELHET]

Dette kapitlet omhandler ofringen av den røde kvigen og hvordan man tar hånd om de døde.

Ordningen med renselse hadde to formål. Loven innholdt reglene for renhet i situasjoner som trolig kunne føre til urenhet, samt at den pekte mot ordningen med helliggjørelse i de utvalgtes tempel. Siden den falske kirken ikke forstod Det gamle testamentes lovgivning i så henseende, led millioner av mennesker en for tidlig død etter brudd på disse lovene som følge av uvitenhet og sykdom.

Femte Mosebok 22:9-11 9 Du skal ikke så to slags sæd i din vingård, for at ikke hele avlingen, både det du har sådd, og frukten av vingården, skal tilfalle helligdommen. 10 Du skal ikke pløye med en okse og et esel for samme plog. 11 Du skal ikke gå med klær av forskjellig slags tøy, ull og lin sammen.   

Disse lovene som vedrører såkornets renhet og type blir omtalt i Law and the Fifth Commandment [258].

Den utilbørlige hybridiseringen av planter ville ha skapt forvirring. Den bevisste tilpasningen av slike egenskaper og planter som nå finner sted, gjør mye av det samme.

Forbud mot å spise blod

Blodet er livet derav, og inntak av blod medfører alvorlig helsefare.

Tredje Mosebok 17:10-16 10 Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor blant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk. 11 For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. 12 Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av dere skal ete blod, og den fremmede som bor blant dere, skal heller ikke ete blod. 13 Når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor blant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord. 14 For blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det. Derfor sa jeg til Israels barn: Dere skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt. Hver den som eter det, skal utryddes. 15 Hver den som eter noe selvdødt eller sønderrevet dyr, enten han er innfødt eller fremmed, skal vaske sine klær og bade seg i vann og være uren til om kvelden, så er han ren. 16 Dersom han ikke vasker sine klær og ikke bader sitt legeme, da fører han skyld over seg.

Det medfører straff dersom man ikke adlyder Guds lover.

Tredje Mosebok 19:26 Dere skal ikke ete noe med blodet i. Dere skal ikke gi dere av med å tyde varsler eller spå av skyene.

De sammensatte aspektene ved disse lovene viser en form for dyrking som fant sted i den gamle hedenske kulturen. Vi kjenner til at det i det treenige systemet som tilhørte druidene, kelterne og arianerne, ble menneskeofring allment utført, og innvoller og blod fra mennesker ble etterlatt i eikelundene (jf. Opprinnelsen til jul og påske [235]). Systemet med dyrekretsen (zodiak), som en religion som observerte tidens gang, var ikke i samsvar med den bibelske kalenderen. Systemet med spådom var ulikt det til Urim og Thummin, og var en form for trolldom eller heksekunst.

Lydighet 

Herren ønsker seg lydighet fremfor offer.

Femte Mosebok 11:2-25 [LESES I SIN HELHET]

Femte Mosebok 11:18-25 18 Så legg dere da disse mine ord på hjerte og sinn og bind dem som et tegn på deres hånd og la dem være som en minneseddel på pannen. 19 Lær deres barn dem ved å tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. 20 Skriv dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter, 21 for at dere og deres barn skal få mange dager i det land som Herren med ed har lovt å gi deres fedre – så dere må leve der like så lenge som himmelen hvelver seg over jorden. 22 For dersom dere nøye holder alle disse bud som jeg befaler dere å holde, så dere elsker Herren deres Gud og vandrer på alle hans veier og holder fast ved ham, 23 da skal Herren drive ut alle disse folk for dere. Dere skal jage bort folk som er større og mer tallrike enn dere selv. 24 Hvert sted dere trår på med deres fot, skal høre dere til, fra ørkenen og Libanon, fra den store elv, elven Frat, og til havet i vest skal deres grenser nå. 25 Ingen skal kunne stå seg mot dere. Redsel for dere og frykt for dere skal Herren deres Gud la komme over hele det landet dere setter foten på, slik som han har sagt til dere.

Dermed gir Herren liv i henhold til lydighet og dagenes lengde, og beskyttelse på jorden. Og i alt dette er evnen til å drepe noe av skapelsen overdratt til mennesket.

Femte Mosebok 12:15 Men ellers kan du, etter det du har lyst til, slakte og ete kjøtt rundt om i alle dine byer, etter som Herren din Gud gir deg sin velsignelse. Den urene så vel som den rene kan ete av det som om det var en gasell eller en hjort.

Amalek og krig blant nasjonene

Bileams profeti viste slutten på nasjonene som reiste seg mot Israel. Amalek var det første blant hedningefolkene, men til sist skulle det gå til grunne. Kenittene skulle forsvinne for evig. Endetiden var et problem knyttet til overlevelse, noe vi ser når Bileam også sier som skal leve (eller overleve) når Gud gjør dette (jf. 4Mos 24:20-24). For skipene fra Kittim volder problemer for Ashur og Eber, og derfor skal også han gå til grunne. I denne teksten blir assyrerne og de tidlige eller før-israelske eller hebraiske forfedrene angrepet av Kittim, som en sønn av Javan, sønn av Jafet (1Mos 10:4), som tidligere var Kypros og den nordlige Middelhavskysten. De er også forbundet med fønikerne, som en del av de gamle herskerne over havet som også styrte fra Kypros.    

Disse krigene i de siste dagene minner om slagene mellom Israel og Amalek før de gikk inn i det forjettede land (2Mos 17:8-16). Amalek slo de svake og utmattede og fryktet ikke Gud (5Mos 25:17-19).

Hele alliansen står sammen i Salmenes bok 83.

Alle grenene av disse nasjonene sammensverger seg for å utrydde Israel. Det er til sammen ti nasjoner, som forbundet av de ti kongene. Edom og ismaelittene, Moab og hagrittene, Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland og de som bor i Tyres, og Assur slutter seg til dem (Sal 83:5-8). Gud befalte at de skulle utryddes fullstendig (jf. 1Sam 15:2, 3; 28:18), men dette ble ikke gjort, og de ødela nesten Juda (jf. Ester 3:7-9, 10).

Ut fra alt dette ser man at visdom, som det å overholde Guds bud, er nøkkelen til et langt liv, og gjennom Guds kraft er Israel beskyttet (jf. Ordspråkene 4:1-27).

Arv og merkesteiner

Spørsmålet om arv og merkesteiner handler om å bevare levebrødet til familien og stammene. Å fjerne dem eller deres innhold er en forbannelse; det samme er det å gå inn på markene til de farløse, for deres frelser er mektig og han skal tale deres sak (5Mos 27:17; Job 24:2; Ord 22:28; 23:10,11; Hos 5:10). Disse spørsmålene blir behandlet i Loven og det fjerde budet [256] og Loven og det femte budet [258]. 

Opprør

Gud ønsker lydighet og ikke offer. Opprør er en synd i form av heksekunst (1Sam 15:22-23) siden det oppretter en vilje i motsetning til Guds vilje.

Fjerde Mosebok 16:1-50 [LESES I SIN HELHET]

Dette kapitlet handler om Korahs opprør. Det omtales også i Loven og det første budet [253].

Gud håndterte dette opprøret på to møter. Det ble ikke tatt hensyn til første steg, og da var befolkningen i ferd med å bli utryddet. Presteskapet i sin helhet ble satt til side i denne tiden, frem til Messias’ ankomst og Melkisedeks presteskap. Da ville de utvalgte være prester til evig tid ifølge Melkisedeks ordre, og Gud sa at de ville bli guder, sønner av Den Høyeste, alle av dem, og Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Sal 82:6-7; Joh 10:35).

Fjerde Mosebok 17:1-13 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Israels barn, og få tolv staver av dem, en stav for hver stamme. Av hver stammehøvding skal du få en stav, og på den skal du skrive hans navn. 3 Og Arons navn skal du skrive på Levis stav. Det skal være én stav for hvert overhode over deres stammer. 4 Og du skal legge dem i sammenkomstens telt foran vitnesbyrdet, der hvor jeg kommer sammen med dere. 5 Da skal det skje at staven til den mann jeg utvelger, skal spire. Så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager dere med. 6 Så talte Moses til Israels barn, og alle høvdingene gav ham hver sin stav. Det var én stav for hver stamme, i alt tolv staver. Og Arons stav var mellom de andres. 7 Moses la så stavene ned for Herrens åsyn i vitnesbyrdets telt. 8 Da Moses dagen etter kom inn i vitnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav, den som var for Levis hus, hadde spirt. Den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler. 9 Da bar Moses alle stavene ut fra Herrens åsyn og viste dem til alle Israels barn. Og de så dem og tok hver sin stav. 10 Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vitnesbyrdet så den kan gjemmes som et tegn for de gjenstridige. Du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det. Ellers skal de dø. 11 Og Moses gjorde så, han gjorde som Herren hadde befalt ham. 12 Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer! Vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! 13 Enhver som kommer nær – som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?

Aron viste til presteskapet til de tolv stammene under Messias, og Levi tar siden hans plass som del av et større presteskap, over de vantro, og hele verden vil bli som en del av dyrkingen av Israel (Åp 7:4-8).

Systemet med Guds lovordning er opprettet i nasjonen under en leder som Guds direkte representant. Lederen har flere representanter, og i hendene på dem blir loven og straffen opprettholdt.

Opprettelse av ordningen for forbrytelse og straff

Hvert av budene blir til sjuende og siste stadfestet ved dødsstraff. Denne straffen er ikke en vilkårlig følge av dommen. Gud ønsker seg nåde og rettferdighet. Kristus viste hvordan straffen skulle tildeles (Joh 8:7). Straffen skulle ikke tildeles gjennom gruppevold. Heller ikke dødsstraffen skulle bli brukt vilkårlig, som vi kan se ut fra Messias' kommentarer angående kvinnen som var blitt grepet i hor.

Johannes’ evangelium 8:1-11 1 Men Jesus gikk ut til Oljeberget. 2 Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. Han satte seg og lærte dem. 3 De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham. 4 Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. 5 I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden. 7 Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne! 8 Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden. 9 Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som stod der. 10 Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? 11 Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer! 

I dette eksemplet la Messias for dagen tolkningen av loven. Kun ved gjentatte brudd på en forordning kommer dødsstraffen til anvendelse, eller når det sjette budet brytes under spesielle forhold. For loven tillater at man kan ta liv under spesielle omstendigheter.

Retten til å ta liv

Retten til å ta liv påhviler staten, men kan delegeres til enkeltpersoner under spesielle omstendigheter.

Under loven er det utnevnt en Goel som blodhevner, eller som en forløser. Det første tilfellet finner man i Første Mosebok 48:16, med en engel som forløser som var elohim av Israel. Neste sted man finner denne betegnelsen er i Andre Mosebok 6:6 og 15:3, hvor Messias var forløseren og stridsmannen for dem som ikke var av Israel. Betegnelsen brukes deretter om blodhevneren under loven i Fjerde Mosebok 35:12, 19. Plikten ble vanligvis pålagt nærmeste slektning eller en nær slektning i stammesammenheng, men det betegner og påhviler Messias og rettferdighetens elohim som utnevner en offentlig bøddel som påkrevd. Ingen drapsmann skal dø før han står fremfor menigheten og mottar sin dom. For at dette skal kunne gjennomføres, skal det finnes tilfluktssteder og steder hvor en person kan få beskyttelse og bli stilt for retten.

Fjerde Mosebok 35:12-19 12 Disse byene skal dere ha til tilfluktssteder for drapsmannen når han flykter fra blodhevneren, for at han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. 13 Og de av deres byer som dere skal gi til tilfluktssteder, skal være seks i tallet. 14 Tre av byene skal dere gi på den andre siden av Jordan, og de tre andre byene skal dere gi i Kana'ans land. De skal være tilfluktssteder. 15 Både for Israels barn og for de fremmede og innflytterne som bor blant dere, skal disse seks byene være tilfluktssteder, så hver den som av vanvare slår noen i hjel, kan flykte dit. 16 Den som slår noen med et jernredskap så han dør, han er en drapsmann, og drapsmannen skal dø. 17 Den som tar en stein i sin hånd stor nok til å drepe med og slår noen med den så han dør, han er en drapsmann, og drapsmannen skal dø. 18 Eller om en har et redskap av tre i hånden, som han kan drepe folk med, og slår noen med det så han dør, da er han en drapsmann og drapsmannen skal dø. 19 Blodhevneren kan drepe drapsmannen. Når han treffer på ham, kan han drepe ham.     

Abort

Abort er brudd på det sjette budet, med ett unntak. Det unntaket er når en annen lov blir brutt. Når barnet setter forelderens liv i fare, kan barnets liv tas.

Dette gjenspeiler det femte budet, og det sjette følger av det femte og tolker det. Således kan barnet ikke tillates å ta forelderens liv og være logisk i samsvar med Guds lover. De fem første budene handler om individets ansvar overfor Gud og familien i samfunnet, som skaper og foreldre. De fem siste budene tar for seg samhandlingen med det samfunnet. Intet barn kan ustraffet forårsake forelderen død eller skade.

Andre Mosebok 21:15 Den som slår sin far eller sin mor, skal dø.

Abort er dermed tillatt ifølge Guds lov for å redde morens liv.

Abort som følge av skader

Straffen for abort fremkalt av vold skal være skadeserstatning, etter domstolens retningslinjer.

Andre Mosebok 21:22-25 22 Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en svanger kvinne, så hennes barn blir født, men ingen ulykke skjer, da skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham. Han skal gi etter dommerens skjønn. 23 Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, 24 øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, 25 brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.

Å nekte å møte opp for retten, og den skaden som følger av det, skal underlegges bestemmelsene for straffeerstatning. Dermed blir begge partene bundet av domstolen og dens bestemmelser, og eventuell skade forårsaket av partene som gjengjeld skal straffes med gjengjeld alt etter skadene som er påført.

Dette er i samsvar med loven om at man ikke skal spotte elohim eller folkets hersker.

Drap

Det er mord dersom man tar liv uten berettigelse. I loven er det spesifisert i hvilke tilfeller og under hvilke omstendigheter man kan ta livet til en person. Alt liv som tas uten berettigelse er mord. Dermed er korrekt oppfatning av det sjette budet som følger: Du skal ikke drepe, i betydningen du skal ikke begå mord. 

Det å ta liv er ikke bare hjemlet i lov, det er også obligatorisk i spesielle tilfeller. Dessuten krever ulike typer forbrytelser ulik anvendelse av loven. Et brudd på det sjette budet krever dødsstraff, mens kun gjentatte og bevisste brudd på noen av de andre budene medfører dødsstraff. I siste instans medfører imidlertid alle disse bruddene dødsstraff (jf. 4Mos 15:32-36).

Forbrytelse og straff

Det finnes én lov for alle.

Fjerde Mosebok 15:29-31 29 For den innfødte blant Israels barn og for den fremmede som holder til hos dem, skal det være én lov. Den gjelder for dere alle når noen gjør noe av vanvare. 30 Men den som gjør noe med oppløftet hånd, enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk. 31 For han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mannen skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning.

Forakt for domstolen og Guds lov medfører til sjuende og sist dødsstraff.

Femte Mosebok 17:12-13 12 Men den mann som er så overmodig at han ikke hører på presten, som står der for å tjene Herren din Gud, eller på dommeren, den mannen skal dø. Slik skal du rydde det onde bort fra Israel. 13 Og hele folket skal høre det og frykte og aldri mer handle så overmodig.

(Jf. 3Mos 20:1-27; 24:10-23.)

Dødsstraff

Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket (1Mos 9:5-6).

Dødsstraffen er spesifisert under spesielle omstendigheter (jf. 3Mos 20:1-27; 24:10-23; 4Mos 15:29-31; 5Mos 17:12-13).

Alt dette er gjort for at vi skal lære å frykte Gud og hans lover siden vi er under hans beskyttelse og rettferdighet, samt pakten innen hans tempel (5Mos 8:6; 2Mos 12:15-19; 1Mos 17:14; 2Mos 3:14; 3Mos 17:8).

Den som forbanner sin far eller mor skal dø barnløs, og dermed får de ingen etterkommere, eller så dør de døden (Ord 20:20; Matt 15:4; Mark 7:10).

Følgende medfører dødsstraff:

Kidnapping for vinning (5Mos 24:7);

Voldtekt (5Mos 22:20-27);

Trolldom eller bestialitet eller ofring til falske guder (2Mos 22:18-20);

Opprør mot ens foreldre (5Mos 21:18-21);

Brudd på sabbaten (2Mos 35:2; 4Mos 15:32-26);

Falske profetier som i sin lære forringer Guds lover (5Mos 13:1-10);

Forakt for domstolen ved å unnlate å fullbyrde dommen (5Mos 17:8-13).

Å oppdra sin sønn til å bli røver eller en som bryter pakten, som tilber avguder, driver hor, undertrykker de fattige og nødlidende, ødelegger gjennom vold eller låner ut mot rente og tar overmål (Esek 18:10-13).

Vitner

Intet menneske skal kunne henrettes med mindre det foreligger to eller tre vitneutsagn (5Mos 17:6). Intet menneske skal kunne henrettes etter utsagn fra kun ett vitne, og det skal heller ikke stå bare ett vitne fram mot en mann for en synd (jf. 5Mos 19:15).

Vitnene skal først løfte hånden mot ham. Med andre ord skal vitnene utgjøre en del av henrettelsesprosessen (5Mos 17:7).

Ulike former for henrettelse

I Bibelen er det nedtegnet ulike former for henrettelse.

Det er følgende:

Brenning (3Mos 20:14; 21:9);

Steining (3Mos 20:1, 27; 24:14; 5Mos 21:21);

Henging (5Mos 21:22, 23; Jos 8:29) og

Ved sverd (3Mos 32:27, 28).

Henrettelsen skal utføres på eksemplarisk måte og er ikke obligatorisk for en førstegangsforbrytelse, bortsett fra når det gjelder det sjette budet.

Feil bruk av bevislovene og innføringen av den fariseiske tradisjonen er brudd på den bibelske loven. F.eks. fremgår det av Bibelen at ingen skal kunne henrettes på bakgrunn av ett vitnesbyrd, mens tradisjonen hevdet at ett vitnesbyrd er tilstrekkelig. Enhver som innfører Talmud i strid med Bibelens uttrykkelige befaling på dette området, har begått en forbrytelse som kan medføre dødsstraff.

Nåde og rettferdighet

Innføringen av loven skjer i henhold til erklæringen om nåde og rettferdighet. Kristus viste oss nøyaktig hvordan loven skulle innføres. Dødsstraff f.eks. i forbindelse med utroskap var ikke obligatorisk, men skulle gjennomføres hvis denne syndige handlingen gjentok seg og man trosset loven uten anger.

Hvert bud bærer i seg dødsstraff for å vise den likeverdige kraften i alle lovens aspekter. Kun i det sjette budet er det obligatorisk med dødsstraff i første instans, og bare under visse omstendigheter.

Kristi ord forklarte at dette skulle være meningen med loven (Joh 8:7). Loven må forvaltes med nåde og rettferdighet, uten ondsinnede avrettelser eller av dem som ligger og venter på å fange andre.

Å lokkes i en felle

Ut fra dette begrepet i teksten om å ligge og vente på å fange andre, ser vi at det å lokke noen i en felle er en forbrytelse. Det samme er baktalelse. Dette er rett og slett ulike sider av samme synd og går ut på å ødelegge mennesker gjennom ulike metoder.

Kontroll over livet i krig

Ingen kan tvinges inn i tjeneste det første året etter inngått ekteskap, heller ikke kan vedkommende tvinges til å kjempe mot sin vilje.

Femte Mosebok 24:5 Når en mann nylig har tatt seg en hustru, skal han ikke dra ut i krig. Heller ikke skal det legges noen annen byrde på ham. Han skal være fri ett år til beste for sitt hus og til glede for hustruen som han har tatt til ekte.

(Jf. 5Mos kap. 20.)

Alt liv avhenger av lydighet overfor Guds lover.

Femte Mosebok 7:1-5 1 Når Herren din Gud har ført deg inn i det lande